Det er fantastisk lite som skal til for å glede. Har dere egentlig tenkt på at terskelen for å glede kan flyttes? Jeg skal gi dere et godt eksempel. Helt i begynnelsen, altså da jeg var liten, da var mammas og pappas forventninger til meg og mitt søvnmønster skyhøye. De svevde på en sky, og var nokså sikre på at det ville bli en dans på roser å holde styr på når jeg sov, hvor mye jeg skrek, når jeg skulle ha mat, etc. Wake up to the real world! Det er jo ikke sånn at alle barn er ferdigprogrammert til dette når de dukker opp. Nei, dette er jo liksom foreldrenes oppgave å finne ut av sammen med oss knøttsmå. Altså, helt inntil fredag natt så har jeg hatt det vondt med magetrøbbel av den vonde sorten. Det har selvsagt gått utover nattesøvnen til alle og en hver, og mamma og pappa har febrilsk lett etter svar. Fikk jeg for mye av ditt eller for lite av datt, var det feil med ditt eller riktig med datt? Tja. Også de som trodde de var eksperter, etter å ha satt tre barn til verden tidligere. Særlig. Alle er som tidligere nevnt, forskjellige. Så det som var poenget mitt, var at etter hvert som det har blitt flere utfordringer, så har liksom de voksne senket standarden en smule. Nå er det vill jubel i stuen, bare jeg sovner en halv time tidligere enn jeg pleier. Nå blir de kjempeglade bare jeg klynker i stedetfor å vræle. Tenk hvor mye terskler har å si 'a! Det betyr jo at hvis man ikke har for store forventinger, så må jo gleden bli større for de minste tingene, ikke sant?
I natt har jeg vært sammen med pappa, mens mamma har endelig fått mer enn fire timers sammenhengende søvn. Yey! Gleden var til å ta og føle på når jeg faktisk sovnet første gang ved halv to-tiden. Pappa hadde klargjort flaske, og etter det måtte jeg jo gi litt lyd fra meg, bare for å markere at jeg egentlig ikke er overbegeistret for søvn. Men ved halv fire-tiden var det passe å sove, og pappa var veldig fornøyd med det. Store barn, store gleder, spør du meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar