La meg først få presisere en ting helt klart; en størrelse er ikke en størrelse. Når jeg får tildelt en body i str 50 fra en produsent, så betyr ikke det at den neste produsenten gjør akkurat det samme. Neida, det er jo kreativt å gå nye veier, og gjerne gjøre den litt mindre. Eller VELDIG mye mindre. Tror nok at spesielt pappa er utsatt for det plunderet det er å skulle kle på meg med klær som passer sånn nesten. Han er ikke veldig vant med å kle på dukker, hverken fra barndom eller senere, og dermed har han heller ikke skjønt mekanismen med vinkling av arm og åpning av skjulte knapper. Se for deg scenariet: Det er sen kveld, jeg har tatt sats og plassert en real ladning brunt over sine bredder. Hverken pappa eller jeg er spesielt fornøyde, men det som må gjøres, må gjøres, og han skrider til verket. Første del går som regel bemerkelsverdig uanfektet og lite konfliktfylt. Piece of cake, egentlig. Alt skal av (NB! helst ikke fra navlen og opp. Jeg skal da ikke fryse...) Men, ok, er alle klærne smørt godt inn, så må jo alt av, da. Så kommer det deilige øyeblikket der jeg ligger uten en tråd. Helt herlig! Ingenting gnisser, bremser, gnager eller hindrer bevegelse! Det er da jeg ofte slapper så godt av i muskulaturen at jeg uten forvarsel bare lar det stå til. Da blir det jo litt ekstra for de som steller meg, men det er prisen man betaler for å slippe meg ut i det fri. Er jeg riktig sausa inn bærer det inn på badet, og bare lyden av rennende vann gjør meg rolig. Det er fantastisk godt å bli vasket ren og fin, og vi er klare for å kle på nye klær eller pysj. So far, so good. Klærne er som regel funnet frem på forhånd, og på toppen ligger den fryktede BODYEN, Bare ordet får meg til å grøsse. Det finnes ikke engang noe dekkende norsk ord for denne grusomme oppfinnelsen. Så starter prosessen. De må fjerne det deilige håndkleet jeg lå pakket inn i, og da blir jeg kald og begynner kanskje å skjelve litt. Litt artig greie er det da at uten at jeg kan kontrollere det, så begynner armer og bein å bevege seg spasmisk, og det blir litt av en utfordring bare å få tak i bena mine. Hehe. Når pappa får tak i bena mine (ølflaskegrepet funker bra, bortsett fra hvis det bare er en flaske, hvis dere skjønner hva jeg mener). Greit nok. SÅ er det nå engang slik at noen av disse klesplaggene er veldig vide i halsen, og det er fint når jeg skal kles på, men teit etterpå. Da må jeg jo bruke skjerf til å dekke til det bare området. De som derimot er litt trange er av og til utstyrt med trykknapper (ofte godt skjult for fedre), og avhjelper prosessen noe. Uansett er det innmari vrient å først skulle legge bodyen delvis under meg, og delvis så åpen at de faktisk klarer å træ den over hodet på meg. Er det sent på kvelden, jeg er trøtt og sulten, så er dette en tålmodighetsprøve. I tillegg blir det sjeldent bedre når åpningen til halsen er så liten at nesa mi kommer i klem. Da starter ofte orkesteret i meg, for makan til tøys skal du lete lenge etter! Det som er ekstra kjipt, er at det er nå pappa ofte blir lettere stresset. Han vil bli raskt ferdig, men vi har nå nådd påkledningens kritiske høydepunkt; armene skal gjennom de syltrange tubene som kalles ermer. Jeg har altså lanker som er relativt normale. Det er ingen tømmerhuggernever vi her snakker om, men like fullt er det vanvittig trangt å få dem gjennom! Det verste er nok likevel at pappa ikke er så god på å både klare å få armene mine gjennom på en hensiktsmessig måte, holde mine veivende armer i ro, og samtidig trøste meg i mine berettigede vræl. Vi mennesker er jo også utstyrt med 5 fingre på hver hånd, og de skal nødvendigvis gjennom, de også. Alle.
Det er tydelig at han er skikkelig lettet når det bare gjenstår tre trykknapper i bunn. Da blir jo resten av klærne bare en dans på roser. Jeg roer meg, og livet er tilbake på skinner. Puh!
Øvelse gjør mester. ....😉
SvarSlett