Kjært barn har mange navn

Hva skal jeg si? Det er ofte litt vanskelig å forholde seg til de voksne, synes jeg. Skulle ønske de kunne vært konsekvente i ordbruken, og bestemme seg for hva de kaller meg. Jeg har tatt opp dette før, og det plager meg fremdeles litt. Hvordan skal jeg reagere når de kaller meg et navn jeg aldri har hørt, eller kanskje har glemt? Hva forventer de, liksom? Da jeg lå i mammas mage, kalte de meg Knøttet og Mini og Lille-Berta og til og med Døgg! (tror det var et humoristisk utspill fra Mamma, bare for å provosere litt) og sikkert masse annet som jeg ikke har fått med meg. Mens jeg lå inne i magen, diskuterte de frem og tilbake om hva jeg skulle hete sånn på ordentlig, og det var heller ikke superenkelt, gitt! De hadde en liste som på det meste besto av 14 navn, tror jeg, og de var innom Christine, Camilla, Aurora og mange flere. Navnekaoset fortsatte da jeg ble født. Da diskuterte de videre, og da det til slutt landet på det fine navnet Emily, var de ikke ferdig, nei! Da kom kallenavnene på rekke og rad. Det virker som om disse navnene er relatert enten til de voksnes humør eller kanskje mer til mitt humør. Jeg nevner noen, og har sikkert glemt mange; Ruska, frøken, berta, terta, snuskerusk, ruskesnusk, sunshine, lille venn, skatt, go'jenta, bølla, terroristen. Tror nok de to siste oppsto en sen natt. Tror mamma og pappa er innmari glad i meg, men av og til tenker de nok "sært barn har mange navn". Det virker i hvert fall sånn...