En milepæl er nådd

Jeg har jo klaget så fælt over at jeg ikke alltid blir hørt, men endelig aksjonerte mamma og pappa. De syntes kanskje det var litt heavy at jeg praktisk talt aldri sover, og kontaktet helsestasjonen. Er jo alltids greit å sjekke med hvitfrakkene. Da går det i det minste an å tro at man vet, ikke sant? Og så kan man jo få med seg noen praktiske tips og noen trøstende klaps på skulderen. Mammas, altså. Ikke min skulder. Den er jo så liten og skjør. Skjønt skjør og skjør, fru Blom. Jeg har nådd en viktig milepæl! Jeg har bikket 4 kg, og er nå godt over halvmetern lang! Dette skal bli artig å tenke tilbake på når jeg runder flerfoldige tosifrede som tenåring, og alt bare føles svært. Hehe. Jeg er ennå liten, men har fått sånn dobbelthake som mange av de derre gamlingene på 20+ har. Vel, helsestasjonen var grei nok, den. Jeg ble som sagt veid og målt opp og ned, og de var så fornøyde, så. Men så til den noe usikre diagnosen som er et ord ingen småbarnsforeldre tør ta i sin munn, visstnok. Det er nesten som å banne når helsesøster ymtet frempå at det nok var en lettere form for kolikk. Vel, det behøver jo ikke være noen big deal, men nå kaster de voksne seg over alle mulige behandlingsformer, og er klar for å gjøre nesten hva som helst for å få meg til å ha det bedre. Aksjon Gi Mamma 3 timers søvn starter herved, og jeg har skjønt at jeg er en uvurderlig deltager i den aksjonen, ja til og med æres-aksjonist, på en måte. Skal gjøre mitt beste, mamma. Er jo tross alt innmari glad i deg. Har bare en litt underlig måte å vise deg det på. Frivillige aksjonister bes ta kontakt, men av hensyn til øvrig familiefred, så satser vi i første omgang på nær familie. Så skal vi "bare" sørge for å ha plenty med mat til meg.