Kjærlighet uten grenser

Tror det er hevet over enhver tvil om at mamma og pappa, mine søsken, familie og vennene våre har blitt glad i meg. Synes ikke jeg er innbilsk når jeg mener det. Det er likevel enkelte familiemedlemmer som viser sin kjærlighet litt mer heavy enn andre. Ikke for det, jeg er helt sikker på at de andre er minst like glad i meg, men de er på en måte litt mer subtile. Pappa. En underlig fyr. Han er helt tussete, altså! Det er liksom som om alt preller av på ham når det gjelder meg. Klart han blir sliten og trøtt, men likevel kommer det derre fromme gliset til fattern når han holder meg i armene sine. Så lirer han av seg en masse gloser om hvor vakker jeg er, så fine trekk jeg har, etc. Og med en gang jeg gjør ett eller annet, som å vifte med armene eller komme med en eller annen lyd eller lignende, så blir han helt mo i knærne. Misforstå meg rett, det er jo et kjempestort kompliment, altså. Men går det an, liksom? Han og jeg har kommunisert litt om dette, og jeg kan jo ikke annet enn å være glad til. Tenk på alle de stakkars barna som blir forlatt eller usynliggjort av sine foreldre, da! Fy fillern! Det er så ekstremt dårlig gjort. Altså, nå kaller pappa meg for et mirakel og løfter meg langt opp i skyene, og det er jo fint, det. Poenget mitt er vel at det i hvert fall burde være noe midt i mellom? Pappa snakker om sånn uendelig kjærlighet og sånn. Han er jo litt soft, synes jeg, men det er godt å vite. Mamma er der sånn på ordentlig, hun. Trygg og god og fantastisk god å ligge på armen til. Og så lukter hun så godt. Mamma er sånn som jeg tenker at alle mødre burde være. Hun bare er der bestandig, og så vet hun så mye om oss kids. Det er innmari bra å se at mamma og pappa er så glad i hverandre. Det er nok ikke så enkelt for dem når jeg herjer som verst... Jeg tror det viktigste er at alle mennesker har ulik måte å være på, og å vise sin kjærlighet på, enten det er til de minste eller seg i mellom. Jeg digger i hvert fall å bli elsket så høyt!