Neida, de er ikke så gærne at de har tatt meg med i tivoli enda. Jeg har riktignok vært med de to på en følelsesmessig opp- og nedtur i det siste. Dere aner ikke hvor slitsomt det er å bli dratt mellom gleder og skuffelser støtt og stadig. I går hadde jeg en sånn akkurat passe dårlig dag, og selv om jeg prøvde å ikke skrike høylydt (må jo ta litt hensyn), så vred jeg meg i smerte flere ganger. Jeg pleier å skyggebokse når det er som verst eller skal prøve å forklare noe, og rett som det er dæljer jeg til meg selv eller mine omgivelser. Pappa fikk seg en nesestyver i går, men han gjorde ikke noe notis av det. Tøffing. Når kvelden kom, begynte jeg å grue meg litt, for det er gjerne da det er som verst, men de skjønte lunta, og lot meg ligge på magen, på armen, hvis du skjønner? Se bildet under, så er det lettere å forstå. Det var så godt, så jeg sov mange ganger, og glemte at jeg skulle ha mat og greier. Kanskje like greit, for rett etter mat så kom mye opp igjen. Egentlig litt teit, for jeg er så innmari glupsk når jeg spiser, så da hadde det vært en hyggelig gest til mamma om jeg kunne holde på all den gode næringen hun gir meg. Jeg har i hvert fall tatt poenget med å spise opp maten, da...
I dag var jeg på god vei oppover den emosjonelle berg- og dalbanen, men så fant mamma ut at hun skulle ta meg med ut av komfortsonen og dra til butikken. Ikke lurt, vettu mamma. Ikke når jeg er litt utilpass. Først dro vi på en deilig kjøretur til butikken. Veldig bra. Men så ville mamma på liv og død ha meg med inn i butikken, selv om jeg ikke skulle handle noe! Da våknet jeg jo, og ga klar beskjed om hvor dårlig jeg likte det hun drev med. Mamma måtte snu og kjøre hjem igjen, og selvfølgelig sovnet jeg på vei hjem. Det tar jo minst tre minutter å kjøre, så det er jo ikke så rart at man dupper av litt, ikke sant? Skulle ønske butikken (og alle andre steder, forresten!) hadde fire hjul, brummet rolig og gynget behagelig. Da hadde det vært godt å være meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar