Carpe diem

Jeg hadde en utadæsjælåplevelse i går da jeg lå på stellebordet. Forresten, så er det et fantastisk sted å være! Jeg storkoser meg på stellebordet. Men, altså; pappa var bleieskiftarbeider, og etter at jeg hadde fått tørr bleie (nå i størrelse 2! Yey!), så hadde vi plutselig en sånn innmari god øyekontakt. Skikkelig ålreit å feste blikket på fattern og bare kommunisere, liksom. Jeg fortalte ham en hel masse, i og med at han var så lydhør. Skjønt helt lydhør vet jeg ikke. Han svarte liksom på ting jeg ikke sa, og avbrøt meg jo en del. Men det gjør liksom ikke noe, for jeg tror vi bondet veldig fint uansett. Det er litt paradoksalt at papsen blir veldig rørt når jeg har vondt i magen, for da faller det seg helt naturlig for meg å trekke litt på det ene smilebåndet. Han tror fortsatt at jeg smiler til ham. Fordelen er jo at da får jeg det gliset tilbake, og en innmari fornøyd pappa :). Men det som var så fantastisk bra, var at jeg fikk så inderlig følelsen av at gammern var til stede akkurat der og da. Det var så fint, for da glemte jeg alt om tidligere kommunikasjonsutfordringer, magetrøbbel og søvnløshet. Dette var jo en super måte å tenke på! Tenk å bare leve der og da, og ikke ha en masse bekymringer. Hm. Når pappa klarer å tolke språket mitt ordentlig, skal jeg sannelig minne ham på dette fine øyeblikket. Da skal jeg foreslå at han tar enda bedre vare på alle øyeblikkene, og gir litt mer blaffen i hva som har skjedd eller hva som kanskje, eventuelt, muligens kommer til å skje. Stay cool, dad! Det årnær sæ!