Mamma og papparazzi

I dag har det vært en utrolig dag. Etter å ha holdt pappa med selskap gjennom hele natten, startet jeg dagen på en usedvanlig avslappet måte. Det var skikkelig godt å få sove ut, for lite skulle jeg vite at dette kom til å bli en litt annerledes dag, litt mer innholdsrik enn vanlig. Dagen startet egentlig med at de ville teste om jeg fremdeles var interessert i å drikke morsmelk fra flaske, for jeg hadde tulla litt med pappas opplegg i løpet av natten. Ærlig talt, hvis du kunne velge mellom varm og myk pupp og litt ekkel gummigreie å sutte på, som ligner litt på smokk, så er vel ikke valget så vanskelig? Jeg visste jo at mamma var i huset, så det var litt kjipt at hun ikke stilte opp. Men hun måtte få sove, stakkar. Hun er jo alltid der for meg, vettu. De skulle også teste flaskegreia, for jeg skulle være hos mormor neste døgn. Det var kjempeflaks at jeg fikk sovet ut og til slutt slurpet i meg litt flaskemat, for etter en stund fikk vi besøk av mammas og pappas venn Freddy, som er skikkelig god til å fotografere. Ingen hadde spurt meg, men jeg stilte opp i alle positurer, lot dem få bestemme hvordan jeg skulle ligge, og ga dem til og med et smil der det passet. Morsomt, egentlig. Med en gang jeg smilte, ble de helt ville, og knipset i vei som paparazzi. De gleder seg veldig til å se bildene av meg. Litt pussig, egentlig. Jeg er jo her. De kan jo bare se på meg, da, istedenfor et sånt flatt bilde, som ikke engang kan snakke? Vi holdt på til jeg ikke gadd mer, og før jeg visste ordet av det, var det på med yttertøy og av gårde i bilen til mormor og Hans. Jeg hørte rykter om at mamma og pappa skulle være litt alene og feire at de hadde vært kjærester i 5 år, så det var lurt å la dem få litt egentid. Nå er jeg hos mormor, og er veldig flink til å sende rapporter til de tussete foreldrene mine, som hele tiden lurer på hvordan jeg har det. Hallo! Her er det jo supert å være! Ta den tiden dere trenger, folks! Vi ses når vi ses. Natta!

Shopping med mamma

Det er ingen som sier at alle jenter er glad i å shoppe. Eller, det kan jo hende at det er noen forutinntatte snålinger som hevder det, men jeg har nå prøvd meg et par ganger, og finner liksom ikke den store gleden ved dette rare fenomenet som nokså mange grown-ups digger. Mamma har ikke den beste erfaringen med å ta meg med til butikken, så det er med en viss skepsis hun la i vei til sentrum. Jeg synes jo det er hyggelig å være på tur med mamma. Misforstå meg rett, og i dag trengte både hun og jeg litt påfyll av klær. Det kunne jo ikke jeg vite. Vi skulle på H&M, Cubus og et par andre steder. Det var som vanlig deilig å bli satt i bilen. Jeg sovnet som vanlig på vei til byen, og etter fire minutters dyp søvn var det klart for helvetet. I det vi satte beina innenfor den første butikken, tenkte jeg det var best å markere mitt synspunkt på at vi skulle tilbringe viktige minutter av mitt liv på dette merkelige stedet. Som vanlig skrudde jeg opp volumet på maks, slik at det ikke skulle være noen tvil, og jeg er overbevist om at de aller fleste shopperne la merke til meg. Mamma bet tenna sammen og strenet ufortrødent videre, så trommehinnene vibrerte, og jeg ble illrød i trynet. En ting er i hvert fall helt sikkert; det er lenge til noen skal få tvinge meg inn på Lindex igjen. Makan til drittbutikk! Det er jo ikke noe morsomt der i det hele tatt. Det må da alle med et snev av fornuft forstå. Sikker på at pappa er enig. Mamma sto av stormen, og klarte febrilsk å kjempe seg til et par bodyer til meg og noe annet også. Planen om egen bekledning gikk imidlertid i vasken. De klarte jeg å motarbeide på beste mulige måte. Nei, det blir veldig lenge til jeg setter mine ben i en klesbutikk. Det er i hvert fall helt sikkert!

Berg- og dalbane med mamma og pappa

Neida, de er ikke så gærne at de har tatt meg med i tivoli enda. Jeg har riktignok vært med de to på en følelsesmessig opp- og nedtur i det siste. Dere aner ikke hvor slitsomt det er å bli dratt mellom gleder og skuffelser støtt og stadig. I går hadde jeg en sånn akkurat passe dårlig dag, og selv om jeg prøvde å ikke skrike høylydt (må jo ta litt hensyn), så vred jeg meg i smerte flere ganger. Jeg pleier å skyggebokse når det er som verst eller skal prøve å forklare noe, og rett som det er dæljer jeg til meg selv eller mine omgivelser. Pappa fikk seg en nesestyver i går, men han gjorde ikke noe notis av det. Tøffing. Når kvelden kom, begynte jeg å grue meg litt, for det er gjerne da det er som verst, men de skjønte lunta, og lot meg ligge på magen, på armen, hvis du skjønner? Se bildet under, så er det lettere å forstå. Det var så godt, så jeg sov mange ganger, og glemte at jeg skulle ha mat og greier. Kanskje like greit, for rett etter mat så kom mye opp igjen. Egentlig litt teit, for jeg er så innmari glupsk når jeg spiser, så da hadde det vært en hyggelig gest til mamma om jeg kunne holde på all den gode næringen hun gir meg. Jeg har i hvert fall tatt poenget med å spise opp maten, da...

I dag var jeg på god vei oppover den emosjonelle berg- og dalbanen, men så fant mamma ut at hun skulle ta meg med ut av komfortsonen og dra til butikken. Ikke lurt, vettu mamma. Ikke når jeg er litt utilpass. Først dro vi på en deilig kjøretur til butikken. Veldig bra. Men så ville mamma på liv og død ha meg med inn i butikken, selv om jeg ikke skulle handle noe! Da våknet jeg jo, og ga klar beskjed om hvor dårlig jeg likte det hun drev med. Mamma måtte snu og kjøre hjem igjen, og selvfølgelig sovnet jeg på vei hjem. Det tar jo minst tre minutter å kjøre, så det er jo ikke så rart at man dupper av litt, ikke sant? Skulle ønske butikken (og alle andre steder, forresten!) hadde fire hjul, brummet rolig og gynget behagelig. Da hadde det vært godt å være meg!

Utakt er verdens lønn

Sorry at jeg kanskje ikke er helt treffsikker på ordtakene, men det var vel ikke du da du var 7,5 uker gammel, heller vel ;) ? Takk skarru ha for at jeg er 1 av 100 som får bivirkninger av rotavirusvaksine... Ikke før har jeg funnet meg vel til rette i normal gjenge, før magesmertene slo til for fullt igjen. Ærremulig? Har jeg fortjent dette?
Kvelden begynte skikkelig koselig. Mamma og pappa skulle på foreldremøte for å høre om Idas fremtid, og hadde overlatt meg for første gang i de gode armene til Bestefar og Brita. De er så flinke med meg, og jeg hadde det egentlig helt fint en lang stund. Men da mamma og pappa kom hjem, så kom smertene. Fillern, altså. Jeg måtte jo si i fra, for det har jeg lært meg her i livet at det er veldig viktig å gjøre. Vær ærlig og si din mening. Jeg la gjeipen nedover og satte i gang et langt og heftig vræl. De skjønte lunta, og tok en strategisk beslutning om at pappa får ta ansvaret, og mamma trenger søvn. Så da var det deg og meg igjen, papsen. Jeg hadde ikke kjempevondt, men hadde en sånn skikkelig vrien mage, som liksom aldri ville roe seg. Pappa varmet opp melk ved midnattstider, og da sovnet jeg... Riktignok bare 45 minutter, men nok til at melken var udrikkelig ved ett-tiden. Så da var det bare å tusle ned til mamma, og be henne pent om å stille med temperert melk. No problem, og pappa jeg gikk fornøyde opp i stuen igjen. Det tok ikke mer enn 20 minutter, så var jeg lei av magetrøbbel og hes i halsen av skriking, så da sovnet jeg like så godt rundt halv to. I dag var jeg på byen med mamma, og da hadde jeg skikkelig vareopptelling over alle de fine ullklærne mine...! Æsj. I dag er det en drittdag. Jeg er sur, gretten og innmari lei meg.

Det er håp i hengende snørr

...eller noe sånt. Nå er det bare å krysse alle fingre og tær, for jeg begynner å bli mer og mer sikker på at det går riktig vei med magen slash ryggen min! Jihaa! Jeg var hos knekkemannen i går, og jeg tror han fikk løsnet det siste av det som var stivt i ryggen min. Nå har jeg det så innmari mye bedre, men tør nesten ikke tro at jeg liksom er sånn som mamma og pappa bestilte. Natten gikk over all forventning, selv om jeg ikke helt har skjønt når den starter. Kan da ikke lære alt med en gang, vel?

Nå er det liksom sånn at jeg får med meg mye mer av det som skjer rundt meg, og er mye mer til stede. Jeg håper at dette fortsetter, for nå er mamma og pappa mer til stede, også. De er våkne, på en måte. I dag var jeg på helsestasjonen, og der kunne jeg stolt presentere mine 4460 gram og 57,5 cm til de hvitkledde og mamma. Heavy stuff! Nå er jeg omtrent like tung som min storebror Fredrik var da han ble født. Men ærlig talt. Det er noe jeg blir temmelig opprørt av. Jeg fikk min første vaksine i dag. Selve vaksineringen var lett som en plett. Fikk noen dråper i munnen, og det smakte helt greit. Den vaksinen var visstnok mot noe som heter rotavirus, og som er innmari vanlig i barnehager. Greit nok. Det som er ekstremt ugreit, er at bivirkninger er MAGE- OG LUFTSMERTER! Hallo! Er jo akkurat ferdig med den dritten, jo! Hrmf...! Jaja, de vet sikkert hva de driver med, og så slipper jeg sikkert å få raufoss i barnehagen.

Et smil sier mer enn tusen ord

Etter et par netter med nattlig terrorvirksomhet, har jeg mer eller mindre midlertidig snudd strategien. Det gjør jeg først og fremst for at ikke de rundt meg skal bli dritlei av meg. I går fikk vi besøk av Tina og Bosse. De hadde visst ringt tidligere i uka, og sagt at i og med at de var i Gøteborg, så kunne de kanskje ta en tur innom Sandefjord? Klart, det! De var innmari hyggelige, altså! På kvelden hadde jeg min "vanlige" raptus, og mamma og pappa har jo liksom sin måte å få meg til å roe meg på. Litt kjedelig, spør du meg - med den samme ruggingen og hysjingen og trøstende ord, men ok. Så kom Tina og Bosse. De hadde så mange kule måter å holde meg på, og prate med meg og roe meg, så en skulle tro at de hadde noen magiske, svenske krefter, eller noe sånt. Skulle ønske de kunne ha blitt i mange dager, for jeg så at mamma og pappa koste seg sånn, også! Jeg vil til Stockholm og besøke dem når jeg blir litt større, takk! 

Pappa og jeg hadde et par maraton-netter, og festen var ikke over før tidlig på morgenen. Da var jeg helt utslitt, og trengte virkelig søvn, altså. Så, etter at jeg fikk frokost, så tenkte jeg at det sikkert måtte være kjempelurt å sove noen timer for å lade batteriene litt. Det var smart, gitt! Da jeg våknet, var jeg i storform, og så veldig annerledes på verden rundt meg. Jeg kjente igjen pappas trøtte tryne, og når han stakk nesa ned i bleien min for å sjekke om jeg hadde utført dagens store oppgave, så slapp jeg DEN reale fjerten! Haha! Det var så morsomt at jeg ikke klarte å la være å smile! Hadde egentlig lyst til å le, men jeg får holde igjen litt. Ellers går de voksne helt av skaftet! De ble helt tussete, og brøytet seg vei mot meg med kameraene parate som en gjeng med paparazzi! Jeg smilte i øst og vest, og syntes det var kjempemoro å høre pappa gå opp i fistel og bryte ut "se, nå smiler hun masse". Jaja, det er ikke så mye som skal til etter en lang natts ferd mot dag. Da er det enkelte familiemedlemmer som lar seg rive med i følelsesmessige utskeielser.

Grattis til meg selv i dag, forresten. Hvordan feirer man 50 dagers fødselsdag? Med en ekstra pupp?

En tur med traktor

Ida hadde hørt pappa snakke om at jeg skulle ta meg en tur med traktor. Så spennende, tenkte jeg! Jeg vet ikke hvorfor, men de har jo alltid så mye merkelig for seg, de voksne. Jeg skjønte ikke helt opplegget, for jeg har hørt at man bør dra ut på landet for å ta en tur med traktor, så da mamma kjørte meg ned til byen, så syntes jeg jo det var pussig. Vi gikk inn i en høy bygning der jeg ikke kunne skjønne hvordan de kunne få inn hverken bil eller traktor, og da vi kom opp til 7. etasje, så skjønte jeg det. Vi skulle til kiropraktor! Har bare hørt at det er sånn knekkemann, så det var litt skummelt, men han knekkern var jo kjempesnill! Han vugget meg og ga meg god massasje og tok ordentlig godt vare på meg. Kiropraktoren sa at jeg er litt stiv i korsryggen, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg har det så vondt. Det høres fornuftig ut, synes jeg, for når jeg spenner meg som verst, så merker jeg det i både mage og rygg. Hm. Aner ikke om det hjelper, men dette gjør jeg gjerne igjen. Mamma har sagt at vi skal tilbake på mandag. Han kiropraktoren sa at det kan hende jeg får det bedre allerede i dag, men jeg kan ikke garantere det, altså. I natt skal pappa trå til igjen, og da kunne det jo vært gøy med litt party!

Pappa oppdaget forresten denne ganske rare merkelappen på jakken min. Altså, jeg kjenner ingen som ville finne på å sette en fyrstikk bortpå barna sine...? Har også hørt at brent barn lukter ille, eller noe sånt. Så det er sikkert passe teit.

Klart som blekk?

OK, det er mulig at jeg ikke skrek høyt nok, men la meg gjøre en ting klinkende klart; da jeg ba dere om å fikse mageproblemene mine, så betydde ikke det at jeg bare skulle ha en eller annen forståsegpåer til å titte litt og dytte litt forsiktig på meg, altså! Er det så vanskelig å forstå?? Meningen var vel egentlig at jeg i hvert fall skulle bli litt bedre, vel? Jeg hadde en skikkelig dårlig natt igjen, og holdt mamma våken med både skrik, skrål og klynking. Æsj, begynner å bli lei av å ha det sånn, jeg. Det var ikke slik jeg hadde tenkt å starte livet mitt. Hadde sett for meg et rolig og avslappet liv, der jeg kunne nyte god, temperert melk, mange timers deilig søvn og våkentid til utforskning av alt det spennende som er rundt meg. Velvel. Nå har mamma tatt affære og bestilt time hos kiropraktor. Har hørt at det er litt kårny. Knekking, og sånn? Jaja, jeg er som en åpen dør, jeg! Tar i mot og lover å ikke bælje mer enn nødvendig. Håper det funker. Vet ikke om jeg er heltent på å få sånne nåler stukket i kroppen. Det har de nemlig også snakket om. Det hjelper visst folk i Kina, og der bor det så mange mennesker at de kanskje nesten helt sikkert vet hva de gjør... Jeg tenker at innen mamma og pappa har funnet en behandlingsform som virker, så har jeg blitt bra i magen min. Nei, nå ble jeg litt vel negativ. Dette går så bra, så!

I dag har jeg egentlig ikke gjort annet enn å sove av meg nattens strabaser. Skikkelig dødstrett, altså. Skal si det tar på å skrike sånn. Jaja. Det er som Forrest Gump sa: "Life is like a box of chocolate; you never know what you're gonna get..."

Livet er herlig

Bare så det er sagt; jeg vil ikke fremstå som sutrete og negativ. At jeg nå og da klager litt over magen, betyr ikke at jeg er misfornøyd med livet - sånn generelt. Snarere tvert i mot! Det er jo sånn at i motbakke går det oppover, ikke sant? Jeg har det i bunn og grunn fantastisk bra, og kanskje jeg til og med skal begynne å leve etter pappas filosofi. Han er så opptatt av at man skal tenke positivt, og bruke den positive energien man har rundt seg til å ha det godt. Heftig! Han påstår til og med at man kan tenke seg til suksess, han! Høres jo kult ut, da.

I det hele tatt er livet herlig. Jeg har folk rundt meg som er innmari glad i meg, som stiller opp når jeg gråter, som skifter på meg når jeg driter meg ut, som trøster meg når jeg er lei meg og som bare er der når jeg trenger det. Jeg blir jo også fornøyd når jeg tenker på hvordan de setter himmel og jord i bevegelse for meg så snart det er noe. De står jo i kø for å holde meg. Lurer på om det er sånn senere i livet, også? Ha! Det hadde vært skikkelig kult å bli behandlet som en prinsesse resten av livet! Det synes jeg at jeg fortjener. Nå er jeg trøtt. Det får holde for nå. Jeg er tilbake for fullt om et par timer. Må bare pynte litt på skjønnheten først.

Kolikk – en nøyaktig diagnose?

Ammehjelpen.no skriver: «En vanlig definisjon på kolikk er ”at et friskt barn gråter tre eller flere timer hver dag, minst tre ganger i uken i en periode på minst tre uker”.» OK, jeg er ikke noe mattegeni enda, men her driver vi og regner og regner, for å finne ut av om det er 3 timer hver dag, eller 2,5 eller kanskje «bare» 2? Hele familien er stort sett så mye i ammetåke, at de sliter bare med å huske når jeg fikk mat sist… Betyr det at hvis det er litt i underkant, så er det ikke kolikk, da? Og er det noen nedre grense for volum på skrikene? Hvis jeg bare klynker litt høylydt fordi jeg bare har litt vondt, hva da?

Det er innmari god trøst i det ammehjelpen skriver videre: «Det er viktig at andre årsaker til gråten utelukkes før man slår seg til ro med at gråten skyldes kolikk.» Slår seg til ro med???!!! Hvem i all verden slår seg til ro med kolikk?? Altså, om det heter kolikk eller flikk-flakk eller rosenkål, så spiller det ingen rolle. Jeg har vondt i magen min, jeg.

Jeg var hos ostemannen i stad, da – og det var en teit opplevelse. Han ostefyren vi kom til la de iskalde hendene sine på ryggen og nakken min, og så klemte og dyttet han en masse på meg. Jeg ble egentlig ganske fornærmet over en slik behandling, og når jeg sa i fra, sa han bare at det er fint at hun har så gode reflekser. Makan! Skjønte ingenting, han! Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner meg, altså! Det kan da ikke være sånn at han klemmer på nakken min, og så blir jeg bra i magen? Hæ? Har jeg gått glipp av anatomitimen, eller? Skjønner da vel at det er mange centimeter unna hverandre, vel? Jaja, da han endelig var ferdig, og jeg var utslitt, så sa han at jeg nok blir bra etter en liten stund. Hva er en liten stund, da? Jeg gidder ikke å ha det sånn i flere uker. Nå vil jeg ha et normalt liv, takk. Jeg har lært at det er lurt å flyte fokus fra smerten, så da jeg kom hjem, fant jeg frem den skarpeste neglen jeg har på hendene, og skrapet meg godt opp ved siden av øyet. Smart, men i grunnen ganske vondt. Jaja, det er ingen tvil om den diagnosen, i hvert fall.

Tidlig krøkes

Jeg er ikke mer enn 6 uker og en dag, men likevel tyr jeg til både flaske, sprøyte og shot. Hvor skal dette ende...? Sjekk navnet på glasset, forresten :)

Ut på tur, ikke i nærheten av sur

Endelig fikk de somlet seg til å ta meg med ut i det grønne! Vi dro sammen med Martin, Steph, Mormor og Briana til Ølbergholmen. Pappa hadde aldri vært der før, og var innmari spent på om det var et soria moria av stout, lager, pils og brown ale. Det var ikke det, men skuffelsen var ikke akkurat å spore hos noen. Vi hadde ikke akkurat pakket den store sekken med niste, men det var kjempefint å bare komme oss litt ut. Jeg sov nesten hele tiden, men jeg hørte i søvne at de andre hadde det veldig fint. De lekte på stranden, selv om det ikke er sommer, og Briana syntes bølgene var kjempefine.

Noe av det beste med frisk luft er at når man kommer inn igjen, så kan man unne seg noe ekstra. Det gjorde de voksne. De fikk amerikanske pannekaker med sirup og syltetøy, pølser og bacon. Det hørtes ut som om de voksne storkoste seg. Jeg hadde det ikke så verst selv, heller da!

Pappa og meg med matchende kvikk lunsjluer. Laget av min eldste storesøster Charlotte.

Små barn, store gleder

Det er fantastisk lite som skal til for å glede. Har dere egentlig tenkt på at terskelen for å glede kan flyttes? Jeg skal gi dere et godt eksempel. Helt i begynnelsen, altså da jeg var liten, da var mammas og pappas forventninger til meg og mitt søvnmønster skyhøye. De svevde på en sky, og var nokså sikre på at det ville bli en dans på roser å holde styr på når jeg sov, hvor mye jeg skrek, når jeg skulle ha mat, etc. Wake up to the real world! Det er jo ikke sånn at alle barn er ferdigprogrammert til dette når de dukker opp. Nei, dette er jo liksom foreldrenes oppgave å finne ut av sammen med oss knøttsmå. Altså, helt inntil fredag natt så har jeg hatt det vondt med magetrøbbel av den vonde sorten. Det har selvsagt gått utover nattesøvnen til alle og en hver, og mamma og pappa har febrilsk lett etter svar. Fikk jeg for mye av ditt eller for lite av datt, var det feil med ditt eller riktig med datt? Tja. Også de som trodde de var eksperter, etter å ha satt tre barn til verden tidligere. Særlig. Alle er som tidligere nevnt, forskjellige. Så det som var poenget mitt, var at etter hvert som det har blitt flere utfordringer, så har liksom de voksne senket standarden en smule. Nå er det vill jubel i stuen, bare jeg sovner en halv time tidligere enn jeg pleier. Nå blir de kjempeglade bare jeg klynker i stedetfor å vræle. Tenk hvor mye terskler har å si 'a! Det betyr jo at hvis man ikke har for store forventinger, så må jo gleden bli større for de minste tingene, ikke sant?
I natt har jeg vært sammen med pappa, mens mamma har endelig fått mer enn fire timers sammenhengende søvn. Yey! Gleden var til å ta og føle på når jeg faktisk sovnet første gang ved halv to-tiden. Pappa hadde klargjort flaske, og etter det måtte jeg jo gi litt lyd fra meg, bare for å markere at jeg egentlig ikke er overbegeistret for søvn. Men ved halv fire-tiden var det passe å sove, og pappa var veldig fornøyd med det. Store barn, store gleder, spør du meg...

Kjærlighet uten grenser

Tror det er hevet over enhver tvil om at mamma og pappa, mine søsken, familie og vennene våre har blitt glad i meg. Synes ikke jeg er innbilsk når jeg mener det. Det er likevel enkelte familiemedlemmer som viser sin kjærlighet litt mer heavy enn andre. Ikke for det, jeg er helt sikker på at de andre er minst like glad i meg, men de er på en måte litt mer subtile. Pappa. En underlig fyr. Han er helt tussete, altså! Det er liksom som om alt preller av på ham når det gjelder meg. Klart han blir sliten og trøtt, men likevel kommer det derre fromme gliset til fattern når han holder meg i armene sine. Så lirer han av seg en masse gloser om hvor vakker jeg er, så fine trekk jeg har, etc. Og med en gang jeg gjør ett eller annet, som å vifte med armene eller komme med en eller annen lyd eller lignende, så blir han helt mo i knærne. Misforstå meg rett, det er jo et kjempestort kompliment, altså. Men går det an, liksom? Han og jeg har kommunisert litt om dette, og jeg kan jo ikke annet enn å være glad til. Tenk på alle de stakkars barna som blir forlatt eller usynliggjort av sine foreldre, da! Fy fillern! Det er så ekstremt dårlig gjort. Altså, nå kaller pappa meg for et mirakel og løfter meg langt opp i skyene, og det er jo fint, det. Poenget mitt er vel at det i hvert fall burde være noe midt i mellom? Pappa snakker om sånn uendelig kjærlighet og sånn. Han er jo litt soft, synes jeg, men det er godt å vite. Mamma er der sånn på ordentlig, hun. Trygg og god og fantastisk god å ligge på armen til. Og så lukter hun så godt. Mamma er sånn som jeg tenker at alle mødre burde være. Hun bare er der bestandig, og så vet hun så mye om oss kids. Det er innmari bra å se at mamma og pappa er så glad i hverandre. Det er nok ikke så enkelt for dem når jeg herjer som verst... Jeg tror det viktigste er at alle mennesker har ulik måte å være på, og å vise sin kjærlighet på, enten det er til de minste eller seg i mellom. Jeg digger i hvert fall å bli elsket så høyt!

Nattens dronning

Livet er ikke for amatører. Mamma og pappa tenkte de skulle være strategisk smarte og ta innersvingen på min noe urolige tilstand sene nattetimer. Særlig. Poenget var at pappa skulle være sjefspasser hele natten, slik at mamma skulle få sove. Dere husker sikkert aksjonen som ble satt i gang for noen dager siden? Vel, pappa hadde stålsatt seg godt, forberedt seg etter alle kunstens regler, og alt lå til rette for en enkel natt. Not. De hadde glemt en vesentlig detalj, nemlig å avsjekke med meg. Jeg hadde ingen planer om å sove. Neida. Var egentlig klar for å døgne, jeg. Streken i regningen kom likevel sammen med magesmertene. Fillern, altså. De hemmer meg veldig. Gleder meg til vi skal til ostemannen (osteopaten). Regner med et mirakel eller to. Kvelden var ganske ung, nærmere bestemt litt over midnatt når jeg fikk mitt siste måltid (altså, ikke sånn religiøst ment!), men for dagen. Mamma gikk med sånn dårlig samvittighet som alle mammaer har når de forlater barna sine, ned for å sove. Det var bare pappa og meg igjen, sammen med et hav av muligheter til nattlige festligheter. Jeg passet på å gjøre litt som jeg pleier med mamma, nemlig å late som jeg sover, akkurat lenge nok til at de tror at nå er det natta. Så skrur jeg opp volumet, og festen er i gang. Natt til i dag holdt jeg det gående til kl 04.15. Da var det ikke noe gøy lengre. Pappa hadde prøvd alle varianter han tidligere hadde prøvd, og også de han ikke hadde prøvd, og det hjalp ikke stort. Men takk for at du gadd å holde meg med selskap, i hvert fall! Det satte jeg pris på, pappa! LOL.

Natteselfie, tatt i ørska kl 03.26. Tappert smil fra pappa, der!

Carpe diem

Jeg hadde en utadæsjælåplevelse i går da jeg lå på stellebordet. Forresten, så er det et fantastisk sted å være! Jeg storkoser meg på stellebordet. Men, altså; pappa var bleieskiftarbeider, og etter at jeg hadde fått tørr bleie (nå i størrelse 2! Yey!), så hadde vi plutselig en sånn innmari god øyekontakt. Skikkelig ålreit å feste blikket på fattern og bare kommunisere, liksom. Jeg fortalte ham en hel masse, i og med at han var så lydhør. Skjønt helt lydhør vet jeg ikke. Han svarte liksom på ting jeg ikke sa, og avbrøt meg jo en del. Men det gjør liksom ikke noe, for jeg tror vi bondet veldig fint uansett. Det er litt paradoksalt at papsen blir veldig rørt når jeg har vondt i magen, for da faller det seg helt naturlig for meg å trekke litt på det ene smilebåndet. Han tror fortsatt at jeg smiler til ham. Fordelen er jo at da får jeg det gliset tilbake, og en innmari fornøyd pappa :). Men det som var så fantastisk bra, var at jeg fikk så inderlig følelsen av at gammern var til stede akkurat der og da. Det var så fint, for da glemte jeg alt om tidligere kommunikasjonsutfordringer, magetrøbbel og søvnløshet. Dette var jo en super måte å tenke på! Tenk å bare leve der og da, og ikke ha en masse bekymringer. Hm. Når pappa klarer å tolke språket mitt ordentlig, skal jeg sannelig minne ham på dette fine øyeblikket. Da skal jeg foreslå at han tar enda bedre vare på alle øyeblikkene, og gir litt mer blaffen i hva som har skjedd eller hva som kanskje, eventuelt, muligens kommer til å skje. Stay cool, dad! Det årnær sæ!

En milepæl er nådd

Jeg har jo klaget så fælt over at jeg ikke alltid blir hørt, men endelig aksjonerte mamma og pappa. De syntes kanskje det var litt heavy at jeg praktisk talt aldri sover, og kontaktet helsestasjonen. Er jo alltids greit å sjekke med hvitfrakkene. Da går det i det minste an å tro at man vet, ikke sant? Og så kan man jo få med seg noen praktiske tips og noen trøstende klaps på skulderen. Mammas, altså. Ikke min skulder. Den er jo så liten og skjør. Skjønt skjør og skjør, fru Blom. Jeg har nådd en viktig milepæl! Jeg har bikket 4 kg, og er nå godt over halvmetern lang! Dette skal bli artig å tenke tilbake på når jeg runder flerfoldige tosifrede som tenåring, og alt bare føles svært. Hehe. Jeg er ennå liten, men har fått sånn dobbelthake som mange av de derre gamlingene på 20+ har. Vel, helsestasjonen var grei nok, den. Jeg ble som sagt veid og målt opp og ned, og de var så fornøyde, så. Men så til den noe usikre diagnosen som er et ord ingen småbarnsforeldre tør ta i sin munn, visstnok. Det er nesten som å banne når helsesøster ymtet frempå at det nok var en lettere form for kolikk. Vel, det behøver jo ikke være noen big deal, men nå kaster de voksne seg over alle mulige behandlingsformer, og er klar for å gjøre nesten hva som helst for å få meg til å ha det bedre. Aksjon Gi Mamma 3 timers søvn starter herved, og jeg har skjønt at jeg er en uvurderlig deltager i den aksjonen, ja til og med æres-aksjonist, på en måte. Skal gjøre mitt beste, mamma. Er jo tross alt innmari glad i deg. Har bare en litt underlig måte å vise deg det på. Frivillige aksjonister bes ta kontakt, men av hensyn til øvrig familiefred, så satser vi i første omgang på nær familie. Så skal vi "bare" sørge for å ha plenty med mat til meg.

Er det noen som er våkne??!

Skjønner ikkeno, jeg! Her driver de såkalt ansvarlige voksne og maser og kjaser om at søvn er så viktig, at man har godt av søvn, bygger opp immunforsvaret, etc. Har tatt poenget med det. Det jeg ikke begriper, er når jeg ligger i senga, merker at sulten begynner å melde seg, så er det naturlig for meg å gi beskjed, ikke sant? Da er det ofte jeg må rope skikkelig høyt for at noen skal høre meg. Det spiller ingen rolle om klokka er 02:00 eller 05:30. De er supersløve, altså!

Verst er det med pappa. Han gjør ikke som mamma, for hun er våken døgnet rundt, hun! Det er innmari kult. Pappa skal absolutt på noe han kaller jobb. Hvis det ikke er noen jobb med meg, så kan han jo like godt være hjemme og døgne sammen med mamma, da? Det virker jo som om hun synes det er veldig stas, i hvert fall. Hun kommer jo når jeg roper.

Plunder og heft

Dette er en oppfordring fra primærmålgruppen til de fleste body-produsenter (body = sånne klær sånne som jeg har på oss helt innerst):
La meg først få presisere en ting helt klart; en størrelse er ikke en størrelse. Når jeg får tildelt en body i str 50 fra en produsent, så betyr ikke det at den neste produsenten gjør akkurat det samme. Neida, det er jo kreativt å gå nye veier, og gjerne gjøre den litt mindre. Eller VELDIG mye mindre. Tror nok at spesielt pappa er utsatt for det plunderet det er å skulle kle på meg med klær som passer sånn nesten. Han er ikke veldig vant med å kle på dukker, hverken fra barndom eller senere, og dermed har han heller ikke skjønt mekanismen med vinkling av arm og åpning av skjulte knapper. Se for deg scenariet: Det er sen kveld, jeg har tatt sats og plassert en real ladning brunt over sine bredder. Hverken pappa eller jeg er spesielt fornøyde, men det som må gjøres, må gjøres, og han skrider til verket. Første del går som regel bemerkelsverdig uanfektet og lite konfliktfylt. Piece of cake, egentlig. Alt skal av (NB! helst ikke fra navlen og opp. Jeg skal da ikke fryse...) Men, ok, er alle klærne smørt godt inn, så må jo alt av, da. Så kommer det deilige øyeblikket der jeg ligger uten en tråd. Helt herlig! Ingenting gnisser, bremser, gnager eller hindrer bevegelse! Det er da jeg ofte slapper så godt av i muskulaturen at jeg uten forvarsel bare lar det stå til. Da blir det jo litt ekstra for de som steller meg, men det er prisen man betaler for å slippe meg ut i det fri. Er jeg riktig sausa inn bærer det inn på badet, og bare lyden av rennende vann gjør meg rolig. Det er fantastisk godt å bli vasket ren og fin, og vi er klare for å kle på nye klær eller pysj. So far, so good. Klærne er som regel funnet frem på forhånd, og på toppen ligger den fryktede BODYEN, Bare ordet får meg til å grøsse. Det finnes ikke engang noe dekkende norsk ord for denne grusomme oppfinnelsen. Så starter prosessen. De må fjerne det deilige håndkleet jeg lå pakket inn i, og da blir jeg kald og begynner kanskje å skjelve litt. Litt artig greie er det da at uten at jeg kan kontrollere det, så begynner armer og bein å bevege seg spasmisk, og det blir litt av en utfordring bare å få tak i bena mine. Hehe. Når pappa får tak i bena mine (ølflaskegrepet funker bra, bortsett fra hvis det bare er en flaske, hvis dere skjønner hva jeg mener). Greit nok. SÅ er det nå engang slik at noen av disse klesplaggene er veldig vide i halsen, og det er fint når jeg skal kles på, men teit etterpå. Da må jeg jo bruke skjerf til å dekke til det bare området. De som derimot er litt trange er av og til utstyrt med trykknapper (ofte godt skjult for fedre), og avhjelper prosessen noe. Uansett er det innmari vrient å først skulle legge bodyen delvis under meg, og delvis så åpen at de faktisk klarer å træ den over hodet på meg. Er det sent på kvelden, jeg er trøtt og sulten, så er dette en tålmodighetsprøve. I tillegg blir det sjeldent bedre når åpningen til halsen er så liten at nesa mi kommer i klem. Da starter ofte orkesteret i meg, for makan til tøys skal du lete lenge etter! Det som er ekstra kjipt, er at det er nå pappa ofte blir lettere stresset. Han vil bli raskt ferdig, men vi har nå nådd påkledningens kritiske høydepunkt; armene skal gjennom de syltrange tubene som kalles ermer. Jeg har altså lanker som er relativt normale. Det er ingen tømmerhuggernever vi her snakker om, men like fullt er det vanvittig trangt å få dem gjennom! Det verste er nok likevel at pappa ikke er så god på å både klare å få armene mine gjennom på en hensiktsmessig måte, holde mine veivende armer i ro, og samtidig trøste meg i mine berettigede vræl. Vi mennesker er jo også utstyrt med 5 fingre på hver hånd, og de skal nødvendigvis gjennom, de også. Alle.
Det er tydelig at han er skikkelig lettet når det bare gjenstår tre trykknapper i bunn. Da blir jo resten av klærne bare en dans på roser. Jeg roer meg, og livet er tilbake på skinner. Puh!

Pappa er med på laget

Endelig! I dag prøvde vi å varme opp melk som jeg fikk i tillegg til de vanlige måltidene mine. Det var skikkelig koselig! Nå kunne jeg ligge på pappas arm og samtidig få mat. Wow! Verden går fremover. Det som er litt artig nå, er selvfølgelig at nå kan jeg holde pappa med selskap hele døgnet, uten å vekke mamma! Tror hun er klar for å sove i hundre år, eller i hvert fall 99.

Kjært barn har mange navn

Hva skal jeg si? Det er ofte litt vanskelig å forholde seg til de voksne, synes jeg. Skulle ønske de kunne vært konsekvente i ordbruken, og bestemme seg for hva de kaller meg. Jeg har tatt opp dette før, og det plager meg fremdeles litt. Hvordan skal jeg reagere når de kaller meg et navn jeg aldri har hørt, eller kanskje har glemt? Hva forventer de, liksom? Da jeg lå i mammas mage, kalte de meg Knøttet og Mini og Lille-Berta og til og med Døgg! (tror det var et humoristisk utspill fra Mamma, bare for å provosere litt) og sikkert masse annet som jeg ikke har fått med meg. Mens jeg lå inne i magen, diskuterte de frem og tilbake om hva jeg skulle hete sånn på ordentlig, og det var heller ikke superenkelt, gitt! De hadde en liste som på det meste besto av 14 navn, tror jeg, og de var innom Christine, Camilla, Aurora og mange flere. Navnekaoset fortsatte da jeg ble født. Da diskuterte de videre, og da det til slutt landet på det fine navnet Emily, var de ikke ferdig, nei! Da kom kallenavnene på rekke og rad. Det virker som om disse navnene er relatert enten til de voksnes humør eller kanskje mer til mitt humør. Jeg nevner noen, og har sikkert glemt mange; Ruska, frøken, berta, terta, snuskerusk, ruskesnusk, sunshine, lille venn, skatt, go'jenta, bølla, terroristen. Tror nok de to siste oppsto en sen natt. Tror mamma og pappa er innmari glad i meg, men av og til tenker de nok "sært barn har mange navn". Det virker i hvert fall sånn...

Smokk er barnslig

Jeg har hørt de voksne snakke så mye om at man kan få kolikk. Lurer litt på om det er sånn som Fredrik, som har bursdag i dag. Han har fått presanger. Er kolikk en presang, da eller? Kanskje det er sånn som min bestemor hadde da hun var yngre. Hun drakk så mye Coca Cola at noen mente hun var Coca Coliker. Er det det samme, eller? At jeg er en kolikker, liksom? Nja, mamma og pappa har visst begynt å lure litt. De skjønner ikke at jeg bruker litt tid om natten på å fortelle dem at jeg enten vil ha mat, kos eller kanskje bare føler for å rape litt, og da må jeg jo si ifra? I natt holdt de meg oppe til halv fem. Det var kjempekoselig, så hvorfor skulle jeg sove da? Syntes kanskje pappa var litt sløv i stemmen etter hvert som han ble mer og mer trøtt, men pappa er pappa, så da er det greit. En ting jeg er litt irritert over, og som jeg gjerne vil ha luftet: Kan dere være så vennlig å la være å stikke den derre plastikkdingsen opp i fjeset mitt når dere ønsker fred og ro? La det være helt klart; SMOKK ER BARNSLIG, OG JEG LIKER DET IKKE!

Out of Africa

Mirakler skjer stadig vekk. Nå er det altså bevist - pappa KAN multitaske! LOL. Det er ellers en feil på bildet her. A) Pappa lager mat B) Han lager mat i shorts C) Kjøkkenet er ryddig når han lager mat. Hvis du svarte svaralternativ a eller b, så tar du helt feil. 

Vi testet denne fiffige, afrikanske greia, som holder meg godt inntil brystet på den som bærer på meg, og det fungerte faktisk veldig fint. Takk, Caroline, for lånet! Det er meningen at jeg skal slappe godt av inne i den utrustningen, og jeg gjorde for så vidt det, men for sikkerhets skyld tok jeg et godt tak i hårene på pappas bryst, og sørget for å gripe godt fatt, så jeg ikke skulle falle ut. Det var jo aldri noen sjanse for det, men bedre å være på den sikre siden, vettu! God helg!

Sove kan man gjøre når man blir gammel

I går var vi altså en tur hos legen med mamma, og fikk konstatert brystbetennelse. Ikke av den mest agressive varianten, men likevel såpass at hun må passe på å mate meg ofte. Nå har jeg skjønt at man liksom skal lytte til autoriteter, så når legen sier at jeg bør mates hver annen time - ja, da må jeg jo si i fra når de to syvsoverne av noen foreldre har tenkt å sove gjennom HELE natten! Det går jo ikke an å trosse en så viktig beskjed, mener nå jeg. Altså, hvis du skal bli frisk, så må du gjøre som legen foreskriver.

Vi var hos Bestefar og Momo på kvelden, og det var utrolig kult å se alle rakettene fra 14 etasje! Jeg hadde det veldig fint, og passet på å gi god beskjed om oppmerksomhet, bleieskift og mat i god tid. Alle fikk delta i denne prosessen, så jeg tror de var veldig fornøyde med det. En stund etter midnatt var det på tide å reise hjem, og la meg gjøre en ting klinkende klart for dere der ute som lurer på hva som er godt for oss små; det funker å bli fastspent i et bilsete og kjøre en tur, gitt! Da vi kom hjem, passet jeg på å få maksimalt ut av starten på det nye året, og det tror jeg alle på Kråkeslottet (altså der jeg bor), verdsatte. Er jo litt stas å være sammen i tykt og tynt i det nye året, ikke sant? Som legen sa, så ga jeg beskjed litt før det hadde gått 2 timer, for da var det jo mye lettere å være forberedt for de derre trøtte folka. De tar jo ingen hint, da! Snakket om at jeg var utrøstelig og mageproblemer og greier! Slapp av! Ække noe i veien med meg. Bare gjør som legen sier, jeg. Men det ble mye god vugging, masse deilig mat og gode ord i natt, da. Så alt i alt koste jeg meg godt, jeg.