Det er likevel en utfordring som er større en størst, og det er hva i all verden foreldrene til mamma og pappa skal hete, og i sær når de får seg kjærester. Da er det skikkelig vanskelig, altså! For kjempelenge siden, kanskje 50 år siden, eller noe sånt, så var det nesten bare gamle mennesker som gikk rundt og kalte seg mormor og morfar og farmor og farfar. Så var det noen som fant ut at disse menneskene var så innmari gode, liksom bedre enn mamma og pappa, og da fant de på Bestefar og Bestemor. Egentlig helt greit, det også. Så var det noen kreative sjeler som likte Beste og Besta godt, kanskje fordi det var kort og godt, kanskje fordi de bare ville være best? Ok. Forvirringen er ikke i nærheten av fullstendig enda, for så fant man ut at man skulle høre på poden for å finne ut av hva det lille nurket sa. Kanskje den lille prøvde febrilsk å uttale "Beste", og så ble det "bikkje" eller "bjeffe" eller bare fafa. Morsomt for de voksne, dette. Men ikke alltid. Det var en stund moderne å få barn tidlig, og da fikk man en generasjon på kjøpet! Plutselig hadde man oldeforeldre å forholde seg til også, i tillegg til kjempeutfordringen med å inkludere besteforeldrenes kjærester i familien med noe annet enn de egennavnene de fikk utlevert når de kom til verden. Puh! Jeg blir matt, altså. Tror jeg skal lage meg noen spesialvarianter når jeg begynner å prate ordentlig. Da blir det forvirring, tenker jeg! ;)
Hei! Jeg heter egentlig ikke Knøttet, altså, men Mamma og Pappa kalte meg det mens jeg lå inne i magen. Sånn på ordentlig heter jeg faktisk Emily. Mamma heter Marianne og Pappa Thomas. Jeg er så heldig å ha en storebror som heter Fredrik og to storesøstre, Ida og Charlotte.
lørdag 27. desember 2014
Hva skal bestemoren hete?
Min familie kommer fra en lang tradisjon av skilsmisser. Det startet allerede på hippi-tallet, da pappas foreldre skilte seg, og dermed satte en moderne standard for kjernefamilien. Mammas foreldre var ikke fullt så tidlig ute, men fulgte godt opp i begynnelsen av 2000-tallet. Pappa er skilt et par ganger og har en datter, og mammas to første barn har en annen pappa. Jeg har skjønt at dette skaper et utall muligheter! Den aller største storesøsteren min var så heldig at hun fikk to julaftener hvert år, hun! En hos mamman sin, og en hos pappa. Skikkelig heldig, asså! Da fikk hun jo alltid dobbelt opp av alt, og kunne glede seg dobbelt så mye.
Det er likevel en utfordring som er større en størst, og det er hva i all verden foreldrene til mamma og pappa skal hete, og i sær når de får seg kjærester. Da er det skikkelig vanskelig, altså! For kjempelenge siden, kanskje 50 år siden, eller noe sånt, så var det nesten bare gamle mennesker som gikk rundt og kalte seg mormor og morfar og farmor og farfar. Så var det noen som fant ut at disse menneskene var så innmari gode, liksom bedre enn mamma og pappa, og da fant de på Bestefar og Bestemor. Egentlig helt greit, det også. Så var det noen kreative sjeler som likte Beste og Besta godt, kanskje fordi det var kort og godt, kanskje fordi de bare ville være best? Ok. Forvirringen er ikke i nærheten av fullstendig enda, for så fant man ut at man skulle høre på poden for å finne ut av hva det lille nurket sa. Kanskje den lille prøvde febrilsk å uttale "Beste", og så ble det "bikkje" eller "bjeffe" eller bare fafa. Morsomt for de voksne, dette. Men ikke alltid. Det var en stund moderne å få barn tidlig, og da fikk man en generasjon på kjøpet! Plutselig hadde man oldeforeldre å forholde seg til også, i tillegg til kjempeutfordringen med å inkludere besteforeldrenes kjærester i familien med noe annet enn de egennavnene de fikk utlevert når de kom til verden. Puh! Jeg blir matt, altså. Tror jeg skal lage meg noen spesialvarianter når jeg begynner å prate ordentlig. Da blir det forvirring, tenker jeg! ;)
Det er likevel en utfordring som er større en størst, og det er hva i all verden foreldrene til mamma og pappa skal hete, og i sær når de får seg kjærester. Da er det skikkelig vanskelig, altså! For kjempelenge siden, kanskje 50 år siden, eller noe sånt, så var det nesten bare gamle mennesker som gikk rundt og kalte seg mormor og morfar og farmor og farfar. Så var det noen som fant ut at disse menneskene var så innmari gode, liksom bedre enn mamma og pappa, og da fant de på Bestefar og Bestemor. Egentlig helt greit, det også. Så var det noen kreative sjeler som likte Beste og Besta godt, kanskje fordi det var kort og godt, kanskje fordi de bare ville være best? Ok. Forvirringen er ikke i nærheten av fullstendig enda, for så fant man ut at man skulle høre på poden for å finne ut av hva det lille nurket sa. Kanskje den lille prøvde febrilsk å uttale "Beste", og så ble det "bikkje" eller "bjeffe" eller bare fafa. Morsomt for de voksne, dette. Men ikke alltid. Det var en stund moderne å få barn tidlig, og da fikk man en generasjon på kjøpet! Plutselig hadde man oldeforeldre å forholde seg til også, i tillegg til kjempeutfordringen med å inkludere besteforeldrenes kjærester i familien med noe annet enn de egennavnene de fikk utlevert når de kom til verden. Puh! Jeg blir matt, altså. Tror jeg skal lage meg noen spesialvarianter når jeg begynner å prate ordentlig. Da blir det forvirring, tenker jeg! ;)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

Morsomt å lese,Thomas. Mange gode poenger hver dag...
SvarSlettTakk, Birte! Koser meg veldig når jeg skriver :)
Slett