Daddy cool

I likestillingens navn skal jeg ikke glemme å nevne de fantastiske pappaene til disse små i min alder. Altså, jeg nevner ingen med navn, for pappan min kaller det for "påholden penn". Skjønner ikke bæret av hva han snakker om, men skjønner at jeg skal nevne pappaer, sånn generelt, lissom. Ikke for det, min pappa er helt ok, han. En ting er i hvert fall helt sikkert, og det er at han er helt gæern etter meg. Ærremulig å bli så tussete og rar og mo i knærne, da? Han er jo helt skjør, jo! Tror han er litt sånn som menn flest, jeg. Mange av dem er nok ganske tøffe - spesielt overfor kompiser og kollegaer og sånt, men så kommer de i nærheten av sånne som meg, og da blir de helt salige i blikket.

Er innmari glad for de fedrene og mennene som bryr seg. Det betyr mye for oss småtråkk å få litt maskulin input. Selv om vi nok bryr oss aller mest om puppene til mamma når vi er i min alder, så er det sååå godt å vite at dere bryr dere så mye om oss. Skjønner at det er litt vanskelig å snakke om hvordan dere pappaer har det. Det blir liksom litt politisk ukorrekt, men joa, vi har en viss forståelse for at dere også kan bli trøtte og slitne, eller ønske å ta en øl med gutta. Men det er som min Beste sier (og som i grunnen ikke er noen trøst i det hele tatt) "dere har valgt det selv..." Alt i alt tror jeg nok dere har det som min pappa; det er verdt slitet når dere sitter med poden i fanget og oppnår en slags blikkontakt. Min pappa er helt sikker på at han har sett meg smile flere ganger, forresten. Hehe! Jaja, så lenge han er fornøyd, så må han gjerne tro det. Jeg har egentlig litt vondt i magen, men det viser jeg ham i neste øyeblikk, ved å skru volumet opp og vræle. Han er så naiv at han sier "Jeg er helt sikker på at hun smiler, fordi jeg pleier aldri å smile når jeg har vondt i magen..." Nice, Daddy!