Dikkedikk og andre misforståelser

Noen ganger er det kjipt å være liten og nokså hjelpeløs. Jeg ligger nå her, da - med tankene mine, og filosoferer over all verdens forunderlige ting. Har jo mye tid innimellom måltider, søvn, skriking og slikt. Hmnei, forresten. Det har jeg i grunnen ikke. Tiden flyr. Status siden jeg kom ut i rakettfart for vel tre uker siden, er at jeg har lagt på meg en halv kilo, og strukket meg hele 4 cm! Håper jeg blir like flott som mamma når jeg blir voksen. Beundrer henne masse, altså! Nei, nå flyr tankene av gårde, med den ene digresjonen etter den andre.

Altså. Tenk dere selv at dere har blitt lagt i en vogn. Ok, god og lun og varm, men umulig å komme seg opp av. Så er dere ute på trilletur. Egentlig hyggelig, men mamma og pappa innbiller seg at det skal roe meg. Jaja, de lærer nok sikkert etterhvert. Allright, så er jeg ikke som andre barn, men det er jo bare fordi jeg er unik, vet dere. Greit nok. Trilletur er fint. Frisk luft er visstnok bra, selv om det stikker litt i kjakan når det er 10 blå ute. Men når vognen kommer inn på et varmt kjøpesenter, og det er slutt på jevnlig vugging, da er det sjelden gøy. Det verste er nok hvis det kommer noen hvitløksåndende giganttryner som dukker opp i åpningen min til verden, og begynner å snakke sånn dikkedikk-språk. Hæ? Hva er det egentlig de prøver å trykke frem med den pipestemmen sin? Seriøst? Hvor barnslig tror de jeg er? Nei, takke meg til sånne som snakker i normalt stemmeleie (les: er seg selv...). Foretrekker den kategorien folk, takk. Da skal jeg nok lire av meg et smil som dere kan fortelle om. For the record, så har ikke jeg opplevd dette selv. Tror ikke det var hvitløk. Motto: Vær deg selv!