Altså, om det er en tilfeldighet eller ikke, aner jeg ikke. Men jeg har blitt kalt Knøttet i lang tid, ja - helt til jeg så dagens lys. Og jeg har ikke før sluppet ut, før jeg hører "næmmen, så bitteliten hun er" og "er de virkelig SÅ små når de blir født...?" Seriøst!?? Er jeg virkelig så liten, da? Jeg mener, da jeg ble født, var jeg jo nesten en halv meter lang. Det er langt, det! Dere skulle ha sett meg for et par måneder siden, dere! Da kan man snakke om bitteliten, da!
Men allright, jeg må jo muligens innrømme at det er en kroppsdel (eller snarere to), som i beste fall kan beskrives som noe annerledes proporsjonert. Føttene mine. For å si det sånn, så har jeg beina godt plantet i bakken. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som kritikk, men til og med de hvitkledde på sykehuset kommenterte føttene mine. "Oj, hun har vel sin pappas føtter. Hehe." Takk for den, lissom! Sist jeg sjekket, så hadde pappa sine egne føtter, tenk! Det er ganske kult at jeg også har lange fingre og tær, for da kan jeg sikkert spille dobbelt så bra på piano. Ha! Smart tenkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar