Endelig ute!

Etter at Briana dro, tenkte jeg mer og mer på at det hadde vært smart å komme ut til den verdenen hvor det faktisk er litt action, så jeg bestemte meg for at dette skulle jeg gjøre ettertrykkelig og effektivt! Altså, egentlig var jeg vel klar litt tidligere, men det er noe med det å sette spor og posisjonere seg, da.
Mamma og pappa hadde laget deilig middag, og klokka var vel rundt 18 når jeg bestemte meg for å sette i gang. Ha! Jeg var nådeløs, og brukte alle mine krefter på å gi klar beskjed om at JEG VIL UT! Litt morsomt, da. De rakk bare å ta to biter middag, før vi måtte pakke sammen i hui og hast, og kaste oss i bilen! Dærsken! Skal love at det er kraft i bilen vår, altså! Før vi visste ordet av det, var vi framme i Tønsberg, og rett inn på akutten. Vi følte vel at de fem minuttene vi måtte vente, var 4 minutter og 59 sekunder for mye, for nå kunne ikke mamma gå, engang! Wow! Vakke meningen å skape så voldsomme reaksjoner, men må du, så må du...
Vi kom til sykehuset kl 20.20, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette fikser vi på under en time. Hehe! We nailed it! Mamma hadde vondt, men med litt sånn gass som gjorde at ting svevde rundt henne, så var jeg ute kl 21.01!
Så lyst, a gitt! Hvordan klarer dere å holde øynene oppe hele tiden? Men makan til oppvartning! Her flyr de rundt og hjelper og steller og gir råd og passer godt på. Har nok kommet til et godt sted, ja!
Shaken, not stirred har jeg nå brukt et knapt døgn på å spise, drite, pludre og sove. Det er så greit, fordi jeg kan bare ule høyt hvis jeg skal ha litt oppmerksomhet, og da kommer de løpende. Praktisk, altså. For et døgn dette har vært! Tror det er starten på et fint liv.