Jeg har flyttet!

Nja, det er ikke sånn at jeg har flyttet fra det koselige Kråkeslottet jeg bor i, men jeg har flyttet bloggen min til en annen adresse. Altså, mamma synes at det har vært helt fint med denne bloggen, men pappa er visst litt opptatt av at siden skal se litt finere ut og sånn. Så er det jo også sånn at jeg ikke har planer om å være baby resten av livet, heller. Derfor har jeg fått meg et nytt sted som på en måte beskriver meg som person (sier nå mamma og pappa). Det heter www.gojenta.com. Jeg håper masse at du har lyst til å følge meg videre der, altså. Og skulle du få lyst til å legge på en kommentar i ny og ne, så er det veldig ålreit :). Et lite tips kan kanskje være å gi mamma og pappa noen tips om hvordan de håndterer at jeg er så urolig på kveldstid... De har tydeligvis ikke skjønt at de burde være tilfredse, nå som nettene går bra.

Who's the boss?

Det er helt sikkert kanskje noen pappaer der ute (jeg nevner ingen navn), som er temmelig sikre på at de er Sjef i heimen. Jeg har hørt rykter om at det finnes pappaer som skryter på seg internt lederskap, og det er viktig med et godt selvbilde. Det er kanskje noen som ikke alltid er like kjepphøye når de først kommer hjem men det er sikkert bare noe jeg tror. Det kan kanskje komme som et sjokk på noen som er så naive og tro at det da er mammaene (jeg nevner ingen navn), som har overkommandoen. Det er nemlig oss småfolk! Og da snakker jeg ikke om de store 12 pluss-kidsa, nei. Det er snarere 1 minus. Det er jeg som har all makt både hjemme og ute, og det begynner storfolket å skjønne. De snakker stadig vekk om hvordan de skal planlegge dagen, med mating og soving og oppmerksomhet. Det er sykt kult! Jeg tvinner dem helt rundt lillefingern! De har heldigvis ikke skjønt poenget enda, og går fem på hele tiden! Det er spesielt kveldene jeg driver og tøyser med dem. Da gråter jeg mer enn litt ekstra, og får dem til å lure fælt hva som er fatt. Det er ikke noe galt, altså. Som regel er jeg bare stuptrøtt eller grådig sulten. Det er jeg som er Sjefen. Det er helt konge!

En vannrett betraktning

Ja, så ligger jeg her, da. Egentlig er det ikke så kjedelig som mange av dere voksne kanskje tror. Nei, snarere tvert imot. Det er gjerne magen min som bestemmer at jeg skal slå opp øynene midt på natten. Da er jeg i lett sjokktilstand over at jeg plutselig ikke er i drømmeland lenger, og da må jeg gi mamma eller pappa beskjed om at det er tid for mat. Det er ofte veldig trøtte tryner som lener seg over meg, og nærmest på refleks tar tak bak i nakken og i baken min og løfter meg opp. Det beste er når det er mamma, for da kjenner jeg først lukten av melk, og etterhvert dukker det opp en fristende pupp. Det er vidunderlig deilig å få i pose og sekk og bag. Både kos og mat og drikke på en gang. Så kommer det gjerne til et punkt hvor jeg er stappmett eller dødstrøtt, og da er det eneste som nytter å bare spytte ut. Jeg bare lukker øynene og går inn i en deilig søvn. Så, helt uventet glir øyelokkene opp, og så kjenner jeg at jeg er klissvåt fra navlen og det som føles som helt ned til tærne. Da er det godt å ha noen som tar meg opp og legger meg på et av verdens beste steder, nemlig stellebordet mitt. Der har jeg det alltid fint, for der vet jeg at jeg får tørr bleie og ofte en fin prat med den som steller meg. Så kan det være tid for mat igjen, før jeg blir trøtt. Jeg blir jo nesten svimmel når jeg tenker på at det går i sirkler med mat og søvn og bleieskift. Så er det gjerne på med ullklærne mine, og da vet jeg at vi skal ut. Vet ikke om jeg alltid synes det er stas, men det kommer litt an på hva vi skal, da. Det som ikke er gøy, er når de skal tvinge på meg ikke bare en, men to (!) luer! Fytterakkern, så ubehagelig! Hvis vi skal ut og kjøre, setter de meg i et trangt sete og tar på meg sånne bukseseler som sitter fast i setet, og strammer til noe innmari. Så bærer det ut da, og med et klikk sitter jeg der og titter ut av vinduet. Hvor er alle de andre, lurer jeg på? I hvert fall inntil i går, for da fikk jeg speil! Jippii! Nå kan jeg både ha kontroll på de i forsetet, og samtidig rette et forsiktig blikk på den skapningen som ligner sånn på meg. Hm. Har de fått tvillinger, eller? Vi er jo prikk like, og gjør de samme tingene. Pussig. Skal vi til byen, så er jeg ikke alltid like velvillig innstilt på å sitte i fremmede seter i handlevogner, men greit noen ganger. Det beste er når jeg kan ligge i vognen min. Der er det trygt og godt, og jeg ser akkurat det jeg vanligvis ser når jeg ligger i vognen inne. Det er også sykt godt å bli liggende ute. Massevis av frisk luft og vognen godt utstyrt med sånn beibikål eller hva de kaller det. Jeg ligger jo mye, men etter hvert skal jeg nok komme meg opp, jeg også. Har fått en slags favorittplass, og det er på teppet på gulvet. Der har jeg fin utsikt til alle som går forbi, og så har jeg en sånn artig dings som står over meg, med masse fargerike ting som dingler over meg. Spennende, altså. Kveldene er litt uforutsigbare. Noen ganger kjeder jeg meg litt, og da skjønner de ikke at jeg helst vil ha litt oppmerksomhet. Andre ganger tillater de seg å sitte og spise med meg i vippestolen. Jaja, de må vel ha litt mat, de også. Jeg får gjerne litt raptus på kvelden, for da gruer jeg meg veldig til å sove. Jeg glemmer liksom hvor godt det er, og da sliter jeg vettet av meg med å holde meg våken. Det er slitsomt. Jeg ser opp på de voksne og tenker at det er skikkelig dårlig gjort at dere prøver å hypnotisere meg til å gi opp kampen, og før jeg vet ordet av det, slukker lyset. Da puster jeg så mye roligere og får det så godt. Det er natta for meg, og jeg sover så godt.

Hurra for mamman min!

Verdens beste mamma har bursdag i dag. I løpet av de 60 dagene jeg har kunnet se deg og de månedene jeg bodde inni deg, så har jeg blitt fantastisk glad i deg, mamma! Du er tryggheten selv, og den jeg alltid vet at jeg får trøst hos. Du har en utømmelig kilde av tålmodighet (virker det som...!), og du gir meg det livsgrunnlaget jeg trenger for å klare meg i en utfordrende verden. Du føler det på deg når jeg har det leit med magen min, og du vet veldig godt når jeg bare trenger en liten dæsj kos og kjærlighet. I dag er det din dag, mamma - og jeg skal prøve å gjøre den så minnerik som mulig. Jeg er ekstremt glad i deg, mamma!

Kortet er forresten laget av min kjære storesøster Ida.

En aktiv dag

I dag har jeg vært på farten en god del. Jeg har hatt besøk fra "tante" Caroline. Hun er kjempegrei, og skikkelig flink med barn. Hun og mamma tok barnevognen fatt, og gikk en fin og lang tur med meg. Det var deilig, bortsett fra at mamma bommet litt på tiden, så jeg var egentlig klar for mat lenge før vi kom hjem. Jaja, det var det med klokka og sånt, da. Skal bli praktisk når jeg lærer meg tiden selv, tenker jeg. Litt senere på dagen var det på'n igjen. På med yttertøy, og denne gangen til det som må være Verdens Kuleste Oldemor! Jeg vil gjerne bli som henne når jeg blir like gammel. Egentlig er det liksom ikke riktig å snakke om henne som gammel, for det er egentlig bare et tall når det gjelder henne. Hun er så snill og grei, og så er hun så flink til å være sammen med familien. Hun er ordentlig tøff som er på Facebook, og greier. Det er innmari hyggelig, for da blir man liksom litt tettere på, på en måte. Jeg syntes det var så koselig der, at jeg måtte smile nesten hele tiden. Tror oldemor likte det, altså, for hun sa litt spøkefullt at jeg kunne få sjokoladepudding sammen med henne og mamma. Hadde det ikke vært for at mamma satte ned foten, tror jeg jommenmeg jeg hadde takket ja. Takk for et fint besøk, oldemor!

Med militær presisjon

Det er utrolig viktig at man lærer seg evnen av å gi og ta. Dette burde egentlig alle kunne, for da er mulighetene til forhandling litt større enn hvis man bare står på egne krav hele tiden (vær så god for tipset!) Det er vel enkelte som hevder at jeg har tatt en del i det siste, og greit nok, det kan jeg vel i og for seg være litt enig i. Så når mamma så meg dypt inn i øynene i går kveld og sa at vi skulle gjøre en avtale om nattens sove/spiseprogram, da følte jeg vel at presset var så stort at jeg bare måtte gi etter for kravet (eller ønsket, da!). Mamma foreslo følgende handlingsplan: innsovning før midnatt. Check. Sove til 4-5. Check. Våkne 7-8. Check. For en som ikke er særlig dreven i bruk av klokke, var jeg visst imponerende treffsikker, og både mamma og jeg var svært stolte. Dette går sikkert på kontoen for tommel opp, tenker jeg.

Gøy på landet

Jeg har nettopp kommet hjem til hjemlige trakter, etter å ha vært på overnatting hos mormor og Hans et lite stykke utenfor allfarvei. La meg gjøre en ting klinkende klart; det ER gøy på landet! Jeg har hatt det superfint i et helt døgn hos mormor og Hans. Tenk, første gang uten mamma og pappa, og jeg savnet dem ikke et øyeblikk! Uansett, de var jo på restaurant og koste seg, de. Jeg hadde bestemt meg for å oppføre meg til høyeste terningkast, og når jeg glemte meg litt, så hadde Hans noen spesielle danske gloser som hjelper veldig for å roe både store og små. Kjekt, det :) Hjemme hadde jeg liksom ikke helt funnet meg til rette med flaskene, vet dere, men etter et par flasker hos mormor så skjønte jeg at meieriet var mobilt og langt vekk. Ikke noe å gjøre med, best å bare gi seg hen og akseptere den derre gummidingsen istedet. Fordelen er jo at jeg får innmari hyggelig kontakt med andre familiemedlemmer også. Det er skikkelig koselig å ligge i armene på noen andre og samtidig få gode ord og melk samtidig! Jeg tror jeg viste meg fra min beste side, og den eneste kommentaren jeg fikk, var at jeg hadde så mye gass i magen at jeg egentlig burde sveve. Skjønte ikke det, men vet bare at når jeg ikke gidder å ha den luften der mer, så braker det noe voldsomt i nedre regioner, og så føles det nesten som jeg svever etterpå. Sikkert det de mente.

Når man er sånn på overnatting hos besteforeldre, så har jeg skjønt på Ida at man gjerne får lov til litt ekstra. Det var skikkelig spennende å sitte oppe sammen med Hans og se på tv! Vi hadde en sånn god bonding, han og jeg. Vi fikk med oss hele Undercover Cop 2. Kjempebra, men litt skuffende at jeg ikke har fått lov til å se på ener'n først, da... Mamma og pappa kom og hentet meg, og da hadde barnevaktene bare hyggelige ting å si om meg. Nice! Kanskje jeg får lov til å komme tilbake igjen. Håper det. Det er gøy på landet.

Mamma og papparazzi

I dag har det vært en utrolig dag. Etter å ha holdt pappa med selskap gjennom hele natten, startet jeg dagen på en usedvanlig avslappet måte. Det var skikkelig godt å få sove ut, for lite skulle jeg vite at dette kom til å bli en litt annerledes dag, litt mer innholdsrik enn vanlig. Dagen startet egentlig med at de ville teste om jeg fremdeles var interessert i å drikke morsmelk fra flaske, for jeg hadde tulla litt med pappas opplegg i løpet av natten. Ærlig talt, hvis du kunne velge mellom varm og myk pupp og litt ekkel gummigreie å sutte på, som ligner litt på smokk, så er vel ikke valget så vanskelig? Jeg visste jo at mamma var i huset, så det var litt kjipt at hun ikke stilte opp. Men hun måtte få sove, stakkar. Hun er jo alltid der for meg, vettu. De skulle også teste flaskegreia, for jeg skulle være hos mormor neste døgn. Det var kjempeflaks at jeg fikk sovet ut og til slutt slurpet i meg litt flaskemat, for etter en stund fikk vi besøk av mammas og pappas venn Freddy, som er skikkelig god til å fotografere. Ingen hadde spurt meg, men jeg stilte opp i alle positurer, lot dem få bestemme hvordan jeg skulle ligge, og ga dem til og med et smil der det passet. Morsomt, egentlig. Med en gang jeg smilte, ble de helt ville, og knipset i vei som paparazzi. De gleder seg veldig til å se bildene av meg. Litt pussig, egentlig. Jeg er jo her. De kan jo bare se på meg, da, istedenfor et sånt flatt bilde, som ikke engang kan snakke? Vi holdt på til jeg ikke gadd mer, og før jeg visste ordet av det, var det på med yttertøy og av gårde i bilen til mormor og Hans. Jeg hørte rykter om at mamma og pappa skulle være litt alene og feire at de hadde vært kjærester i 5 år, så det var lurt å la dem få litt egentid. Nå er jeg hos mormor, og er veldig flink til å sende rapporter til de tussete foreldrene mine, som hele tiden lurer på hvordan jeg har det. Hallo! Her er det jo supert å være! Ta den tiden dere trenger, folks! Vi ses når vi ses. Natta!

Shopping med mamma

Det er ingen som sier at alle jenter er glad i å shoppe. Eller, det kan jo hende at det er noen forutinntatte snålinger som hevder det, men jeg har nå prøvd meg et par ganger, og finner liksom ikke den store gleden ved dette rare fenomenet som nokså mange grown-ups digger. Mamma har ikke den beste erfaringen med å ta meg med til butikken, så det er med en viss skepsis hun la i vei til sentrum. Jeg synes jo det er hyggelig å være på tur med mamma. Misforstå meg rett, og i dag trengte både hun og jeg litt påfyll av klær. Det kunne jo ikke jeg vite. Vi skulle på H&M, Cubus og et par andre steder. Det var som vanlig deilig å bli satt i bilen. Jeg sovnet som vanlig på vei til byen, og etter fire minutters dyp søvn var det klart for helvetet. I det vi satte beina innenfor den første butikken, tenkte jeg det var best å markere mitt synspunkt på at vi skulle tilbringe viktige minutter av mitt liv på dette merkelige stedet. Som vanlig skrudde jeg opp volumet på maks, slik at det ikke skulle være noen tvil, og jeg er overbevist om at de aller fleste shopperne la merke til meg. Mamma bet tenna sammen og strenet ufortrødent videre, så trommehinnene vibrerte, og jeg ble illrød i trynet. En ting er i hvert fall helt sikkert; det er lenge til noen skal få tvinge meg inn på Lindex igjen. Makan til drittbutikk! Det er jo ikke noe morsomt der i det hele tatt. Det må da alle med et snev av fornuft forstå. Sikker på at pappa er enig. Mamma sto av stormen, og klarte febrilsk å kjempe seg til et par bodyer til meg og noe annet også. Planen om egen bekledning gikk imidlertid i vasken. De klarte jeg å motarbeide på beste mulige måte. Nei, det blir veldig lenge til jeg setter mine ben i en klesbutikk. Det er i hvert fall helt sikkert!

Berg- og dalbane med mamma og pappa

Neida, de er ikke så gærne at de har tatt meg med i tivoli enda. Jeg har riktignok vært med de to på en følelsesmessig opp- og nedtur i det siste. Dere aner ikke hvor slitsomt det er å bli dratt mellom gleder og skuffelser støtt og stadig. I går hadde jeg en sånn akkurat passe dårlig dag, og selv om jeg prøvde å ikke skrike høylydt (må jo ta litt hensyn), så vred jeg meg i smerte flere ganger. Jeg pleier å skyggebokse når det er som verst eller skal prøve å forklare noe, og rett som det er dæljer jeg til meg selv eller mine omgivelser. Pappa fikk seg en nesestyver i går, men han gjorde ikke noe notis av det. Tøffing. Når kvelden kom, begynte jeg å grue meg litt, for det er gjerne da det er som verst, men de skjønte lunta, og lot meg ligge på magen, på armen, hvis du skjønner? Se bildet under, så er det lettere å forstå. Det var så godt, så jeg sov mange ganger, og glemte at jeg skulle ha mat og greier. Kanskje like greit, for rett etter mat så kom mye opp igjen. Egentlig litt teit, for jeg er så innmari glupsk når jeg spiser, så da hadde det vært en hyggelig gest til mamma om jeg kunne holde på all den gode næringen hun gir meg. Jeg har i hvert fall tatt poenget med å spise opp maten, da...

I dag var jeg på god vei oppover den emosjonelle berg- og dalbanen, men så fant mamma ut at hun skulle ta meg med ut av komfortsonen og dra til butikken. Ikke lurt, vettu mamma. Ikke når jeg er litt utilpass. Først dro vi på en deilig kjøretur til butikken. Veldig bra. Men så ville mamma på liv og død ha meg med inn i butikken, selv om jeg ikke skulle handle noe! Da våknet jeg jo, og ga klar beskjed om hvor dårlig jeg likte det hun drev med. Mamma måtte snu og kjøre hjem igjen, og selvfølgelig sovnet jeg på vei hjem. Det tar jo minst tre minutter å kjøre, så det er jo ikke så rart at man dupper av litt, ikke sant? Skulle ønske butikken (og alle andre steder, forresten!) hadde fire hjul, brummet rolig og gynget behagelig. Da hadde det vært godt å være meg!

Utakt er verdens lønn

Sorry at jeg kanskje ikke er helt treffsikker på ordtakene, men det var vel ikke du da du var 7,5 uker gammel, heller vel ;) ? Takk skarru ha for at jeg er 1 av 100 som får bivirkninger av rotavirusvaksine... Ikke før har jeg funnet meg vel til rette i normal gjenge, før magesmertene slo til for fullt igjen. Ærremulig? Har jeg fortjent dette?
Kvelden begynte skikkelig koselig. Mamma og pappa skulle på foreldremøte for å høre om Idas fremtid, og hadde overlatt meg for første gang i de gode armene til Bestefar og Brita. De er så flinke med meg, og jeg hadde det egentlig helt fint en lang stund. Men da mamma og pappa kom hjem, så kom smertene. Fillern, altså. Jeg måtte jo si i fra, for det har jeg lært meg her i livet at det er veldig viktig å gjøre. Vær ærlig og si din mening. Jeg la gjeipen nedover og satte i gang et langt og heftig vræl. De skjønte lunta, og tok en strategisk beslutning om at pappa får ta ansvaret, og mamma trenger søvn. Så da var det deg og meg igjen, papsen. Jeg hadde ikke kjempevondt, men hadde en sånn skikkelig vrien mage, som liksom aldri ville roe seg. Pappa varmet opp melk ved midnattstider, og da sovnet jeg... Riktignok bare 45 minutter, men nok til at melken var udrikkelig ved ett-tiden. Så da var det bare å tusle ned til mamma, og be henne pent om å stille med temperert melk. No problem, og pappa jeg gikk fornøyde opp i stuen igjen. Det tok ikke mer enn 20 minutter, så var jeg lei av magetrøbbel og hes i halsen av skriking, så da sovnet jeg like så godt rundt halv to. I dag var jeg på byen med mamma, og da hadde jeg skikkelig vareopptelling over alle de fine ullklærne mine...! Æsj. I dag er det en drittdag. Jeg er sur, gretten og innmari lei meg.

Det er håp i hengende snørr

...eller noe sånt. Nå er det bare å krysse alle fingre og tær, for jeg begynner å bli mer og mer sikker på at det går riktig vei med magen slash ryggen min! Jihaa! Jeg var hos knekkemannen i går, og jeg tror han fikk løsnet det siste av det som var stivt i ryggen min. Nå har jeg det så innmari mye bedre, men tør nesten ikke tro at jeg liksom er sånn som mamma og pappa bestilte. Natten gikk over all forventning, selv om jeg ikke helt har skjønt når den starter. Kan da ikke lære alt med en gang, vel?

Nå er det liksom sånn at jeg får med meg mye mer av det som skjer rundt meg, og er mye mer til stede. Jeg håper at dette fortsetter, for nå er mamma og pappa mer til stede, også. De er våkne, på en måte. I dag var jeg på helsestasjonen, og der kunne jeg stolt presentere mine 4460 gram og 57,5 cm til de hvitkledde og mamma. Heavy stuff! Nå er jeg omtrent like tung som min storebror Fredrik var da han ble født. Men ærlig talt. Det er noe jeg blir temmelig opprørt av. Jeg fikk min første vaksine i dag. Selve vaksineringen var lett som en plett. Fikk noen dråper i munnen, og det smakte helt greit. Den vaksinen var visstnok mot noe som heter rotavirus, og som er innmari vanlig i barnehager. Greit nok. Det som er ekstremt ugreit, er at bivirkninger er MAGE- OG LUFTSMERTER! Hallo! Er jo akkurat ferdig med den dritten, jo! Hrmf...! Jaja, de vet sikkert hva de driver med, og så slipper jeg sikkert å få raufoss i barnehagen.

Et smil sier mer enn tusen ord

Etter et par netter med nattlig terrorvirksomhet, har jeg mer eller mindre midlertidig snudd strategien. Det gjør jeg først og fremst for at ikke de rundt meg skal bli dritlei av meg. I går fikk vi besøk av Tina og Bosse. De hadde visst ringt tidligere i uka, og sagt at i og med at de var i Gøteborg, så kunne de kanskje ta en tur innom Sandefjord? Klart, det! De var innmari hyggelige, altså! På kvelden hadde jeg min "vanlige" raptus, og mamma og pappa har jo liksom sin måte å få meg til å roe meg på. Litt kjedelig, spør du meg - med den samme ruggingen og hysjingen og trøstende ord, men ok. Så kom Tina og Bosse. De hadde så mange kule måter å holde meg på, og prate med meg og roe meg, så en skulle tro at de hadde noen magiske, svenske krefter, eller noe sånt. Skulle ønske de kunne ha blitt i mange dager, for jeg så at mamma og pappa koste seg sånn, også! Jeg vil til Stockholm og besøke dem når jeg blir litt større, takk! 

Pappa og jeg hadde et par maraton-netter, og festen var ikke over før tidlig på morgenen. Da var jeg helt utslitt, og trengte virkelig søvn, altså. Så, etter at jeg fikk frokost, så tenkte jeg at det sikkert måtte være kjempelurt å sove noen timer for å lade batteriene litt. Det var smart, gitt! Da jeg våknet, var jeg i storform, og så veldig annerledes på verden rundt meg. Jeg kjente igjen pappas trøtte tryne, og når han stakk nesa ned i bleien min for å sjekke om jeg hadde utført dagens store oppgave, så slapp jeg DEN reale fjerten! Haha! Det var så morsomt at jeg ikke klarte å la være å smile! Hadde egentlig lyst til å le, men jeg får holde igjen litt. Ellers går de voksne helt av skaftet! De ble helt tussete, og brøytet seg vei mot meg med kameraene parate som en gjeng med paparazzi! Jeg smilte i øst og vest, og syntes det var kjempemoro å høre pappa gå opp i fistel og bryte ut "se, nå smiler hun masse". Jaja, det er ikke så mye som skal til etter en lang natts ferd mot dag. Da er det enkelte familiemedlemmer som lar seg rive med i følelsesmessige utskeielser.

Grattis til meg selv i dag, forresten. Hvordan feirer man 50 dagers fødselsdag? Med en ekstra pupp?

En tur med traktor

Ida hadde hørt pappa snakke om at jeg skulle ta meg en tur med traktor. Så spennende, tenkte jeg! Jeg vet ikke hvorfor, men de har jo alltid så mye merkelig for seg, de voksne. Jeg skjønte ikke helt opplegget, for jeg har hørt at man bør dra ut på landet for å ta en tur med traktor, så da mamma kjørte meg ned til byen, så syntes jeg jo det var pussig. Vi gikk inn i en høy bygning der jeg ikke kunne skjønne hvordan de kunne få inn hverken bil eller traktor, og da vi kom opp til 7. etasje, så skjønte jeg det. Vi skulle til kiropraktor! Har bare hørt at det er sånn knekkemann, så det var litt skummelt, men han knekkern var jo kjempesnill! Han vugget meg og ga meg god massasje og tok ordentlig godt vare på meg. Kiropraktoren sa at jeg er litt stiv i korsryggen, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg har det så vondt. Det høres fornuftig ut, synes jeg, for når jeg spenner meg som verst, så merker jeg det i både mage og rygg. Hm. Aner ikke om det hjelper, men dette gjør jeg gjerne igjen. Mamma har sagt at vi skal tilbake på mandag. Han kiropraktoren sa at det kan hende jeg får det bedre allerede i dag, men jeg kan ikke garantere det, altså. I natt skal pappa trå til igjen, og da kunne det jo vært gøy med litt party!

Pappa oppdaget forresten denne ganske rare merkelappen på jakken min. Altså, jeg kjenner ingen som ville finne på å sette en fyrstikk bortpå barna sine...? Har også hørt at brent barn lukter ille, eller noe sånt. Så det er sikkert passe teit.

Klart som blekk?

OK, det er mulig at jeg ikke skrek høyt nok, men la meg gjøre en ting klinkende klart; da jeg ba dere om å fikse mageproblemene mine, så betydde ikke det at jeg bare skulle ha en eller annen forståsegpåer til å titte litt og dytte litt forsiktig på meg, altså! Er det så vanskelig å forstå?? Meningen var vel egentlig at jeg i hvert fall skulle bli litt bedre, vel? Jeg hadde en skikkelig dårlig natt igjen, og holdt mamma våken med både skrik, skrål og klynking. Æsj, begynner å bli lei av å ha det sånn, jeg. Det var ikke slik jeg hadde tenkt å starte livet mitt. Hadde sett for meg et rolig og avslappet liv, der jeg kunne nyte god, temperert melk, mange timers deilig søvn og våkentid til utforskning av alt det spennende som er rundt meg. Velvel. Nå har mamma tatt affære og bestilt time hos kiropraktor. Har hørt at det er litt kårny. Knekking, og sånn? Jaja, jeg er som en åpen dør, jeg! Tar i mot og lover å ikke bælje mer enn nødvendig. Håper det funker. Vet ikke om jeg er heltent på å få sånne nåler stukket i kroppen. Det har de nemlig også snakket om. Det hjelper visst folk i Kina, og der bor det så mange mennesker at de kanskje nesten helt sikkert vet hva de gjør... Jeg tenker at innen mamma og pappa har funnet en behandlingsform som virker, så har jeg blitt bra i magen min. Nei, nå ble jeg litt vel negativ. Dette går så bra, så!

I dag har jeg egentlig ikke gjort annet enn å sove av meg nattens strabaser. Skikkelig dødstrett, altså. Skal si det tar på å skrike sånn. Jaja. Det er som Forrest Gump sa: "Life is like a box of chocolate; you never know what you're gonna get..."

Livet er herlig

Bare så det er sagt; jeg vil ikke fremstå som sutrete og negativ. At jeg nå og da klager litt over magen, betyr ikke at jeg er misfornøyd med livet - sånn generelt. Snarere tvert i mot! Det er jo sånn at i motbakke går det oppover, ikke sant? Jeg har det i bunn og grunn fantastisk bra, og kanskje jeg til og med skal begynne å leve etter pappas filosofi. Han er så opptatt av at man skal tenke positivt, og bruke den positive energien man har rundt seg til å ha det godt. Heftig! Han påstår til og med at man kan tenke seg til suksess, han! Høres jo kult ut, da.

I det hele tatt er livet herlig. Jeg har folk rundt meg som er innmari glad i meg, som stiller opp når jeg gråter, som skifter på meg når jeg driter meg ut, som trøster meg når jeg er lei meg og som bare er der når jeg trenger det. Jeg blir jo også fornøyd når jeg tenker på hvordan de setter himmel og jord i bevegelse for meg så snart det er noe. De står jo i kø for å holde meg. Lurer på om det er sånn senere i livet, også? Ha! Det hadde vært skikkelig kult å bli behandlet som en prinsesse resten av livet! Det synes jeg at jeg fortjener. Nå er jeg trøtt. Det får holde for nå. Jeg er tilbake for fullt om et par timer. Må bare pynte litt på skjønnheten først.

Kolikk – en nøyaktig diagnose?

Ammehjelpen.no skriver: «En vanlig definisjon på kolikk er ”at et friskt barn gråter tre eller flere timer hver dag, minst tre ganger i uken i en periode på minst tre uker”.» OK, jeg er ikke noe mattegeni enda, men her driver vi og regner og regner, for å finne ut av om det er 3 timer hver dag, eller 2,5 eller kanskje «bare» 2? Hele familien er stort sett så mye i ammetåke, at de sliter bare med å huske når jeg fikk mat sist… Betyr det at hvis det er litt i underkant, så er det ikke kolikk, da? Og er det noen nedre grense for volum på skrikene? Hvis jeg bare klynker litt høylydt fordi jeg bare har litt vondt, hva da?

Det er innmari god trøst i det ammehjelpen skriver videre: «Det er viktig at andre årsaker til gråten utelukkes før man slår seg til ro med at gråten skyldes kolikk.» Slår seg til ro med???!!! Hvem i all verden slår seg til ro med kolikk?? Altså, om det heter kolikk eller flikk-flakk eller rosenkål, så spiller det ingen rolle. Jeg har vondt i magen min, jeg.

Jeg var hos ostemannen i stad, da – og det var en teit opplevelse. Han ostefyren vi kom til la de iskalde hendene sine på ryggen og nakken min, og så klemte og dyttet han en masse på meg. Jeg ble egentlig ganske fornærmet over en slik behandling, og når jeg sa i fra, sa han bare at det er fint at hun har så gode reflekser. Makan! Skjønte ingenting, han! Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner meg, altså! Det kan da ikke være sånn at han klemmer på nakken min, og så blir jeg bra i magen? Hæ? Har jeg gått glipp av anatomitimen, eller? Skjønner da vel at det er mange centimeter unna hverandre, vel? Jaja, da han endelig var ferdig, og jeg var utslitt, så sa han at jeg nok blir bra etter en liten stund. Hva er en liten stund, da? Jeg gidder ikke å ha det sånn i flere uker. Nå vil jeg ha et normalt liv, takk. Jeg har lært at det er lurt å flyte fokus fra smerten, så da jeg kom hjem, fant jeg frem den skarpeste neglen jeg har på hendene, og skrapet meg godt opp ved siden av øyet. Smart, men i grunnen ganske vondt. Jaja, det er ingen tvil om den diagnosen, i hvert fall.

Tidlig krøkes

Jeg er ikke mer enn 6 uker og en dag, men likevel tyr jeg til både flaske, sprøyte og shot. Hvor skal dette ende...? Sjekk navnet på glasset, forresten :)

Ut på tur, ikke i nærheten av sur

Endelig fikk de somlet seg til å ta meg med ut i det grønne! Vi dro sammen med Martin, Steph, Mormor og Briana til Ølbergholmen. Pappa hadde aldri vært der før, og var innmari spent på om det var et soria moria av stout, lager, pils og brown ale. Det var ikke det, men skuffelsen var ikke akkurat å spore hos noen. Vi hadde ikke akkurat pakket den store sekken med niste, men det var kjempefint å bare komme oss litt ut. Jeg sov nesten hele tiden, men jeg hørte i søvne at de andre hadde det veldig fint. De lekte på stranden, selv om det ikke er sommer, og Briana syntes bølgene var kjempefine.

Noe av det beste med frisk luft er at når man kommer inn igjen, så kan man unne seg noe ekstra. Det gjorde de voksne. De fikk amerikanske pannekaker med sirup og syltetøy, pølser og bacon. Det hørtes ut som om de voksne storkoste seg. Jeg hadde det ikke så verst selv, heller da!

Pappa og meg med matchende kvikk lunsjluer. Laget av min eldste storesøster Charlotte.

Små barn, store gleder

Det er fantastisk lite som skal til for å glede. Har dere egentlig tenkt på at terskelen for å glede kan flyttes? Jeg skal gi dere et godt eksempel. Helt i begynnelsen, altså da jeg var liten, da var mammas og pappas forventninger til meg og mitt søvnmønster skyhøye. De svevde på en sky, og var nokså sikre på at det ville bli en dans på roser å holde styr på når jeg sov, hvor mye jeg skrek, når jeg skulle ha mat, etc. Wake up to the real world! Det er jo ikke sånn at alle barn er ferdigprogrammert til dette når de dukker opp. Nei, dette er jo liksom foreldrenes oppgave å finne ut av sammen med oss knøttsmå. Altså, helt inntil fredag natt så har jeg hatt det vondt med magetrøbbel av den vonde sorten. Det har selvsagt gått utover nattesøvnen til alle og en hver, og mamma og pappa har febrilsk lett etter svar. Fikk jeg for mye av ditt eller for lite av datt, var det feil med ditt eller riktig med datt? Tja. Også de som trodde de var eksperter, etter å ha satt tre barn til verden tidligere. Særlig. Alle er som tidligere nevnt, forskjellige. Så det som var poenget mitt, var at etter hvert som det har blitt flere utfordringer, så har liksom de voksne senket standarden en smule. Nå er det vill jubel i stuen, bare jeg sovner en halv time tidligere enn jeg pleier. Nå blir de kjempeglade bare jeg klynker i stedetfor å vræle. Tenk hvor mye terskler har å si 'a! Det betyr jo at hvis man ikke har for store forventinger, så må jo gleden bli større for de minste tingene, ikke sant?
I natt har jeg vært sammen med pappa, mens mamma har endelig fått mer enn fire timers sammenhengende søvn. Yey! Gleden var til å ta og føle på når jeg faktisk sovnet første gang ved halv to-tiden. Pappa hadde klargjort flaske, og etter det måtte jeg jo gi litt lyd fra meg, bare for å markere at jeg egentlig ikke er overbegeistret for søvn. Men ved halv fire-tiden var det passe å sove, og pappa var veldig fornøyd med det. Store barn, store gleder, spør du meg...