En vannrett betraktning

Ja, så ligger jeg her, da. Egentlig er det ikke så kjedelig som mange av dere voksne kanskje tror. Nei, snarere tvert imot. Det er gjerne magen min som bestemmer at jeg skal slå opp øynene midt på natten. Da er jeg i lett sjokktilstand over at jeg plutselig ikke er i drømmeland lenger, og da må jeg gi mamma eller pappa beskjed om at det er tid for mat. Det er ofte veldig trøtte tryner som lener seg over meg, og nærmest på refleks tar tak bak i nakken og i baken min og løfter meg opp. Det beste er når det er mamma, for da kjenner jeg først lukten av melk, og etterhvert dukker det opp en fristende pupp. Det er vidunderlig deilig å få i pose og sekk og bag. Både kos og mat og drikke på en gang. Så kommer det gjerne til et punkt hvor jeg er stappmett eller dødstrøtt, og da er det eneste som nytter å bare spytte ut. Jeg bare lukker øynene og går inn i en deilig søvn. Så, helt uventet glir øyelokkene opp, og så kjenner jeg at jeg er klissvåt fra navlen og det som føles som helt ned til tærne. Da er det godt å ha noen som tar meg opp og legger meg på et av verdens beste steder, nemlig stellebordet mitt. Der har jeg det alltid fint, for der vet jeg at jeg får tørr bleie og ofte en fin prat med den som steller meg. Så kan det være tid for mat igjen, før jeg blir trøtt. Jeg blir jo nesten svimmel når jeg tenker på at det går i sirkler med mat og søvn og bleieskift. Så er det gjerne på med ullklærne mine, og da vet jeg at vi skal ut. Vet ikke om jeg alltid synes det er stas, men det kommer litt an på hva vi skal, da. Det som ikke er gøy, er når de skal tvinge på meg ikke bare en, men to (!) luer! Fytterakkern, så ubehagelig! Hvis vi skal ut og kjøre, setter de meg i et trangt sete og tar på meg sånne bukseseler som sitter fast i setet, og strammer til noe innmari. Så bærer det ut da, og med et klikk sitter jeg der og titter ut av vinduet. Hvor er alle de andre, lurer jeg på? I hvert fall inntil i går, for da fikk jeg speil! Jippii! Nå kan jeg både ha kontroll på de i forsetet, og samtidig rette et forsiktig blikk på den skapningen som ligner sånn på meg. Hm. Har de fått tvillinger, eller? Vi er jo prikk like, og gjør de samme tingene. Pussig. Skal vi til byen, så er jeg ikke alltid like velvillig innstilt på å sitte i fremmede seter i handlevogner, men greit noen ganger. Det beste er når jeg kan ligge i vognen min. Der er det trygt og godt, og jeg ser akkurat det jeg vanligvis ser når jeg ligger i vognen inne. Det er også sykt godt å bli liggende ute. Massevis av frisk luft og vognen godt utstyrt med sånn beibikål eller hva de kaller det. Jeg ligger jo mye, men etter hvert skal jeg nok komme meg opp, jeg også. Har fått en slags favorittplass, og det er på teppet på gulvet. Der har jeg fin utsikt til alle som går forbi, og så har jeg en sånn artig dings som står over meg, med masse fargerike ting som dingler over meg. Spennende, altså. Kveldene er litt uforutsigbare. Noen ganger kjeder jeg meg litt, og da skjønner de ikke at jeg helst vil ha litt oppmerksomhet. Andre ganger tillater de seg å sitte og spise med meg i vippestolen. Jaja, de må vel ha litt mat, de også. Jeg får gjerne litt raptus på kvelden, for da gruer jeg meg veldig til å sove. Jeg glemmer liksom hvor godt det er, og da sliter jeg vettet av meg med å holde meg våken. Det er slitsomt. Jeg ser opp på de voksne og tenker at det er skikkelig dårlig gjort at dere prøver å hypnotisere meg til å gi opp kampen, og før jeg vet ordet av det, slukker lyset. Da puster jeg så mye roligere og får det så godt. Det er natta for meg, og jeg sover så godt.