Godt nyttår!

Jeg ønsker alle mine lesere et godt nyttår! Hakke tid til ettertanke enda...

Da pappa ble mamma

Tulla! Tenker jeg fikk oppmerksomheten din nå, jeg! Du trodde kanskje pappa hadde vært gjennom kjønnsskifte? Not. Men i natt tok han midlertidig rollen som mamma. I går kveld fikk mamma feber, og sa i ørska at hun var iskald, enda hun var innmari varm. Pappa skjønte fort at han måtte ta hovedansvaret for meg, og det er ikke bare en dans på roser eller walk in the park, som de sier. Jeg har innfunnet meg med at jeg må ha en liten klunk med magemedisin før jeg spiser, og det roer meg litt. Men jeg satte pappa på prøve i natt, og satte i gang med fullt orkester. Bare for å teste litt. Litt kjedelig, for han er uforskammet tålmodig med meg. Ikke akkurat sånn han er i trafikken, for å si det sånn. Da jeg ikke gadd å skrike mer, ble jeg sulten, og ved 2-tiden i natt fant jeg det for godt å avrunde gildet. Det som var litt kult da, var at pappa, som normalt snorker seg gjennom store deler av natten, lå på hanken og lyttet etter klynk fra meg hele natten. Morsomt. Vi dro ned på legevakten, og mamma fikk vite at hun har en lett brystbetennelse. Ordner seg nok snart, og jeg har fått hovedansvaret for å gjøre henne frisk. Tenk på det 'a! Det er lille meg som skal fikse det, bare ved å spise litt mer. Bring it on, mum! Jeg kan ta godt for meg av godsakene, jeg!

Dikkedikk og andre misforståelser

Noen ganger er det kjipt å være liten og nokså hjelpeløs. Jeg ligger nå her, da - med tankene mine, og filosoferer over all verdens forunderlige ting. Har jo mye tid innimellom måltider, søvn, skriking og slikt. Hmnei, forresten. Det har jeg i grunnen ikke. Tiden flyr. Status siden jeg kom ut i rakettfart for vel tre uker siden, er at jeg har lagt på meg en halv kilo, og strukket meg hele 4 cm! Håper jeg blir like flott som mamma når jeg blir voksen. Beundrer henne masse, altså! Nei, nå flyr tankene av gårde, med den ene digresjonen etter den andre.

Altså. Tenk dere selv at dere har blitt lagt i en vogn. Ok, god og lun og varm, men umulig å komme seg opp av. Så er dere ute på trilletur. Egentlig hyggelig, men mamma og pappa innbiller seg at det skal roe meg. Jaja, de lærer nok sikkert etterhvert. Allright, så er jeg ikke som andre barn, men det er jo bare fordi jeg er unik, vet dere. Greit nok. Trilletur er fint. Frisk luft er visstnok bra, selv om det stikker litt i kjakan når det er 10 blå ute. Men når vognen kommer inn på et varmt kjøpesenter, og det er slutt på jevnlig vugging, da er det sjelden gøy. Det verste er nok hvis det kommer noen hvitløksåndende giganttryner som dukker opp i åpningen min til verden, og begynner å snakke sånn dikkedikk-språk. Hæ? Hva er det egentlig de prøver å trykke frem med den pipestemmen sin? Seriøst? Hvor barnslig tror de jeg er? Nei, takke meg til sånne som snakker i normalt stemmeleie (les: er seg selv...). Foretrekker den kategorien folk, takk. Da skal jeg nok lire av meg et smil som dere kan fortelle om. For the record, så har ikke jeg opplevd dette selv. Tror ikke det var hvitløk. Motto: Vær deg selv!

Daddy cool

I likestillingens navn skal jeg ikke glemme å nevne de fantastiske pappaene til disse små i min alder. Altså, jeg nevner ingen med navn, for pappan min kaller det for "påholden penn". Skjønner ikke bæret av hva han snakker om, men skjønner at jeg skal nevne pappaer, sånn generelt, lissom. Ikke for det, min pappa er helt ok, han. En ting er i hvert fall helt sikkert, og det er at han er helt gæern etter meg. Ærremulig å bli så tussete og rar og mo i knærne, da? Han er jo helt skjør, jo! Tror han er litt sånn som menn flest, jeg. Mange av dem er nok ganske tøffe - spesielt overfor kompiser og kollegaer og sånt, men så kommer de i nærheten av sånne som meg, og da blir de helt salige i blikket.

Er innmari glad for de fedrene og mennene som bryr seg. Det betyr mye for oss småtråkk å få litt maskulin input. Selv om vi nok bryr oss aller mest om puppene til mamma når vi er i min alder, så er det sååå godt å vite at dere bryr dere så mye om oss. Skjønner at det er litt vanskelig å snakke om hvordan dere pappaer har det. Det blir liksom litt politisk ukorrekt, men joa, vi har en viss forståelse for at dere også kan bli trøtte og slitne, eller ønske å ta en øl med gutta. Men det er som min Beste sier (og som i grunnen ikke er noen trøst i det hele tatt) "dere har valgt det selv..." Alt i alt tror jeg nok dere har det som min pappa; det er verdt slitet når dere sitter med poden i fanget og oppnår en slags blikkontakt. Min pappa er helt sikker på at han har sett meg smile flere ganger, forresten. Hehe! Jaja, så lenge han er fornøyd, så må han gjerne tro det. Jeg har egentlig litt vondt i magen, men det viser jeg ham i neste øyeblikk, ved å skru volumet opp og vræle. Han er så naiv at han sier "Jeg er helt sikker på at hun smiler, fordi jeg pleier aldri å smile når jeg har vondt i magen..." Nice, Daddy!

Det handler om kontroll

Altså, hvor mange er det egentlig som klarer å finne et godt sovemønster på bare tre fattige uker, da? Jeg føler at jeg må prøve ut noen ulike varianter, og det er ikke alltid de er helt synkrone med mine foreldre. I natt tenkte jeg at jeg skulle lure dem litt. De var sikre på at jeg hadde fått dagens siste dose mat sånn litt før midnatt. Jeg lukket øynene, og lente meg godt tilbake. Mamma og pappa smilte småtrøtte og fornøyde, og så frem til en problemfri natt. De gjorde som de har gjort noen kvelder. Mamma går ned og legger seg og prøver å sove litt, mens pappa og jeg blir sittende oppe og skravle, se på tv eller sove litt. Jeg hadde andre planer. Det skulle ikke gå mer enn 10 minutter, så begynte jeg å klynke litt. Fattern går på den med en gang, han! Jeg tror rekorden ligger på 0,23 sekunder fra jeg sier i fra til han tar meg opp. Han sier at man må være bestemt og konsekvent, og at det ikke gjør noe om barna gråter litt. Særlig. Veiking! Med det softe hjertet, er jo han den første til å gi etter! Det som er litt morsomt med pappa, er at han lar det gå sport i å få meg til å roe meg, så han har litt ulike teknikker.

1. Rapevarianten. Jeg holdes vertikalt, med begge armene over hans venstre skulder. I grunnen innmari god når jeg nettopp har spist. Ikke så god for pappa når han glemmer gulpekluten.
2. Byssan Lull Rygg. Jeg ligger på ryggen i armene hans. Funker greit når jeg begynner å roe meg, men har jeg vondt i magen, så er dette virkningsløst.
3. Byssan Lull Mage. Denne er sabla bra når magesmertene er som verst! Det eneste som er litt kjedelig, er at jeg har ansiktet nedover mot gulvet, og der er det ikke annet enn pappas tær å se. 
4. Berg-og-dal-banen. Når jeg har åpnet alle luker, og skrudd volumet helt opp, tar pappa fram dette hemmelige våpenet. Da ligger jeg trygt og godt på ryggen i armene hans, og så går armene hans opp og ned og rundt, mens han går frem og tilbake. Utrolig effektivt! Jeg får meg både en tivoliopplevelse og en hyggestund med pappa på en gang! Ulempen er at jeg ikke alltid gidder å sovne, men jeg har jo ikke tid til å bæle når vi leker sånn, da! Kjempegøy! Gleder meg til vi skal på sånn ordentlig tivoli. Da må du stille opp, pappa!

Etter at pappa hadde måttet kaste inn det gulpebefengte håndkleet godt over midnatt, var det som vanlig sånn at han trodde at jeg var sulten. Mamma ble vekket (takk for den, tenker jeg), og frem med meieriet, til ingen nytte... Jeg var da ikke sulten. Hadde egentlig bare lyst til å teste ut noen nye teorier om flytting av døgn. Mamma stilte likevel opp, som hun alltid gjør, mens pappa sovnet høylytt. Han snorker høyere enn jeg kan skrike. Skikkelig flink, altså! Min tapre mamma jobbet iherdig helt frem til ca kl 03.00, og da var det jommenmeg pappas tur til å stille opp igjen! Jihaaa! Det er utrolig spennende å ha full kontroll på de to, lissom :) Før pappa til slutt måtte frem med Rapevarianten, var han innom alle de ovenstående måtene å prøve å få ro på meg. Det var egentlig kjempedeilig når jeg til slutt ble lagt ned i sengen, delvis oppå mamma, og med beina mot pappa. Da var jeg skikkelig utslitt etter nattens eksperiment, og orket bare ikke mat før langt utpå morgenkvisten. Etter at jeg hadde fått dagens første matbombe, hadde jeg lyst til å gjøre noe litt annet enn bare å ligge i vuggen, og da ble pappa og jeg enige om at vi skulle stå i vinduet (når jeg skriver sånn, betyr det selvfølgelig at det var pappa som sto. Jeg lå i armene hans. Du har sikkert skjønt allerede at jeg ikke kan stå av meg selv). Der åpnet det seg en helt utrolig verden! Makan! Det var så lyst at jeg ikke har sett lignende tidligere. Skal kanskje ikke så mye til, men de konturene og de skyggene var jo kjempefine, altså! Tenk så utrolig bra det skal bli når jeg kan se enda lenger, 'a! Wow!

Hva skal bestemoren hete?

Min familie kommer fra en lang tradisjon av skilsmisser. Det startet allerede på hippi-tallet, da pappas foreldre skilte seg, og dermed satte en moderne standard for kjernefamilien. Mammas foreldre var ikke fullt så tidlig ute, men fulgte godt opp i begynnelsen av 2000-tallet. Pappa er skilt et par ganger og har en datter, og mammas to første barn har en annen pappa. Jeg har skjønt at dette skaper et utall muligheter! Den aller største storesøsteren min var så heldig at hun fikk to julaftener hvert år, hun! En hos mamman sin, og en hos pappa. Skikkelig heldig, asså! Da fikk hun jo alltid dobbelt opp av alt, og kunne glede seg dobbelt så mye.

Det er likevel en utfordring som er større en størst, og det er hva i all verden foreldrene til mamma og pappa skal hete, og i sær når de får seg kjærester. Da er det skikkelig vanskelig, altså! For kjempelenge siden, kanskje 50 år siden, eller noe sånt, så var det nesten bare gamle mennesker som gikk rundt og kalte seg mormor og morfar og farmor og farfar. Så var det noen som fant ut at disse menneskene var så innmari gode, liksom bedre enn mamma og pappa, og da fant de på Bestefar og Bestemor. Egentlig helt greit, det også. Så var det noen kreative sjeler som likte Beste og Besta godt, kanskje fordi det var kort og godt, kanskje fordi de bare ville være best? Ok. Forvirringen er ikke i nærheten av fullstendig enda, for så fant man ut at man skulle høre på poden for å finne ut av hva det lille nurket sa. Kanskje den lille prøvde febrilsk å uttale "Beste", og så ble det "bikkje" eller "bjeffe" eller bare fafa. Morsomt for de voksne, dette. Men ikke alltid. Det var en stund moderne å få barn tidlig, og da fikk man en generasjon på kjøpet! Plutselig hadde man oldeforeldre å forholde seg til også, i tillegg til kjempeutfordringen med å inkludere besteforeldrenes kjærester i familien med noe annet enn de egennavnene de fikk utlevert når de kom til verden. Puh! Jeg blir matt, altså. Tror jeg skal lage meg noen spesialvarianter når jeg begynner å prate ordentlig. Da blir det forvirring, tenker jeg! ;)

En hyllest til alle mammaer der ute

Fy fela! (det var det pappa sa da han var liten og skulle gi sterke uttrykk. Sjelden forbundet med forbannelse av musikkinstrument). Altså, det jeg skulle si, var at jeg er skikkelig imponert over alle som heter mamma, altså! Det er forresten innmari teit at alle de morsskikkelsene går rundt og kaller seg det samme! Ganske gøyalt da, hvis du for eksempel er på håndballkamp (sånn som broren min driver med), og så roper de på mamma. Kjempeartig å se hvor mange mødre som snur seg. Hehe!

Nei, det var disse mødrene, da. Egentlig kunne jeg bare takke mamma, for hun er så utrolig grei. Men jeg takker henne hver natt ved å gi henne masse oppmerksomhet. Så dette er en hyllest til alle dere andre mammaer eller morer eller muttre der ute; dere er skikkelig flinke, altså! Jeg synes det er så godt gjort av dere at dere klarer å være så omsorgsfulle, snille og gode mot oss kids, uansett hvor mye vi setter tålmodigheten på prøve. Jeg lover at når jeg blir ferdig med tenårene, så skal jeg gi masse igjen for alt det jeg har fått av min mamma. Dette er en oppfordring til dere andre på min alder; gå ut (når dere lærer å gå), og gjør mamma til gud! Hun er verdt hvert eneste minutt, og skal prises for at hun har 15 armer og stålkontroll. Digger deg, jeg, mamma! Kjempeklem fra meg.

En annerledes jul

Nå har det blitt min aller første første juledag, og jeg har lagt et pussig døgn bak meg. Husk på at dette er tross alt første gang jeg feirer jul, så jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle forholde meg. Derfor tenkte jeg at de voksne sikkert ønsket å starte så tidlig som mulig denne dagen. I og med at det ble en noe lang kveld lille julaften, så var det jo ikke noe poeng i å sove før midnatt. Det som var så irriterende, var at mamma og pappa ikke skjønte noe som helst. De ville bare ha meg til å sove, de! Hallo! Jeg ville jo bare holde dere med selskap, og uansett hvor mye jeg ga lyd fra meg, så ville dere heller at jeg skulle sove. Dere er av og til håpløse, altså! Dere tok ikke poenget i det hele tatt, og når dere er så feige at dere er to mot en, så måtte jeg jo til slutt kapitulere. Klarte likevel å holde på til kl 03.00 julaften morgen. Hehe!

Natten ble til morgen, og da klokka var 08.30 kom Ida og lurte på hvorfor vi ikke hadde stått opp til julemorgen? Skjønner jo det, da. Det er visstnok tradisjon på Kråkeslottet, det. Er jo innmari hyggelig, men jeg burde kanskje justere døgnet, så jeg også kan delta mer aktivt. Var trøtt etter nattens herjinger, gitt! Jeg hørte at de koste seg med askepott, snikker Andersen og Mikkes jul, og det er jo veldig bra at de derre voksne har det bra. Da smitter det over på meg også, og så smaker maten så utrolig mye bedre :) Skal love å ikke stresse deg altfor mye, mamma! 

Det ble jo litt soving innimellom, men så var det endelig tid for den store kvelden. Jeg ble pyntet etter beste evne i rødt (en outfit mamma og pappa slet med å få tak i - det selges nemlig ikke noe juleklær i min størrelse. Takk for den, lissom!). Så bar det avsted noe forsinket til Martin, Steph og hun kule kusina Briana. De hadde pyntet så fint til jul, og hadde til og med en trompet i toppen av juletreet! Stilig! De åt og koste seg med ribbe, medister, pølser og greier. Og så hadde Steph disket opp med et par amerikanske retter som passet innmari godt til det norske, blant annet søtpoteter og en spennende maisblanding. Gleder meg til neste år! Kanskje jeg kan få smake på noe sånt direkte og ikke bare indirekte via melken til mamma.

Det ble mye fokus på Briana og meg, gitt! Skulle tro de voksne aldri hadde sett barn før. De var jo helt tullete med oss, og uansett hva vi sa eller gjorde, så lo de av oss. Håper det var godt ment. De koste seg skikkelig, og sammen med oldemor, Bestefar og Momo, så ble det supervellykket. Det var skikkelig kult med den tradisjonen med å gi hverandre pakker, da! Jeg fikk masse fint, som jeg gleder meg til å sikle på, og til og med mine to første bøker. Tøft! Det skal bli moro å få noen til å lese for meg. 

Da vi kom hjem, tok vi frem alle gavene, og så har Ida og Fredrik en tradisjon med at de legger dem i hver sin haug på stuegulvet, for da har de liksom litt lengre glede av det de har fått. Egentlig ganske hyggelig med alle disse tradisjonene. Jeg har skjønt at jeg så fort som mulig må lære meg tradisjonene her i huset. Pappa er helt på jordet. Han blir så forvirret over alt som skal huskes på, og jeg ser han sliter fælt med å henge med i svingene. Hang in there, pops! Jeg er jente, vettu, så jeg får nok god kontroll på dette snart. Da skal jeg hjelpe deg. Kanskje viktigst å assistere deg i hemmelighold av julepresang fra deg til mamma. Det er nok bare å legge deg helt flat, fattern. Dette kan du ikke. Du er spontan når du får tenkt deg litt om, og det skinner igjennom når du skal holde noe hemmelig over tid. Da ryker det gjerne på et eller annet tidspunkt. Denne gangen var det vel ikke særlig gjennomtenkt å "skjule" presangene på kontoret, for så å invitere mamma og meg på julelunsj på kontoret ditt? Hallo! Vi har øyne i skallen, og klarer å legge sammen to og to, når det står to massive gaver der, med etiketten Til Marianne Fra Thomas. Håpløst.

Jaja. Nå har det blitt første juledag, som sagt, og pappa og jeg har latt mamma og resten av husstanden sove lenge. Jeg har ikke bedt om foring enda, og pappa har vært smart nok til å spise litt før vi bare skal sløve foran tv'n i dag. Tror jeg gleder meg til det. Ha en fortsatt god jul!

En forskrudd verden?

Jeg lurer fælt på hva slags verden jeg er født inn i. Julen har jeg hørt, er tiden for ettertanke, og jeg kan ikke unngå å dvele litt ved denne forunderlige verden jeg nettopp har kommet til.

Jeg vil jo veldig gjerne tro og håpe at verden er et godt og fredelig sted, men jeg følger jo litt med, da. Jeg lurer på hvorfor folk må være så slemme mot hverandre? Når jeg hører om kriger og konflikter og uvennskap, så skjønner jeg ikkeno. Hvorfor kan man ikke bare akseptere at man er forskjellige, og respektere hverandre? Merkelig. Det er noe som gjør meg så sinna at jeg kunne vræle hele natten, og det er urettferdighet mot barn. Når vi som er så hjelpeløse blir utnyttet av voksne, blir jeg bare sinna! Det er jo vi som skal overta verden, jo! Det burde dere skjønne, og behandle oss godt, uansett hvem dere er og hvor dere kommer fra.
Fred på jorden. Menneske, fryd deg! Jorden er jo deilig, bare man skjønner hvordan man skal leve sammen på den.

Hm... det kom noen filosofiske tanker fra meg nå, men jeg er jo et tenkende individ, som har mye jeg skulle ha sagt. En god og fredelig jul til alle!

May the force be with me

Det er ett eller annet som skjer med folk når de ser meg. Det er som om jeg har en eller annet magisk kraft som får frem det aller fineste i de fleste. Jeg er helt sikker på at jeg kunne fått den mest hardbarkede tøffing til å bli helt mo i knærne. Hehe. Så kult' a gitt! Det er nok ikke bare på grunn av at jeg er jente, at jeg snurrer alle rundt lillefingeren! Kanskje det er slik at jo mindre og mer sårbar man er, jo mykere blir folkene rundt meg. Det virker som om de alle skal passe på at jeg har det godt, liksom. Fint, det.
Ellers er det jo ikke tvil om hvem som er sjefen, både på hjemme- og bortebane. De har jo ikke en sjangs. Når jeg først bestemmer meg for noe, så får jeg det etter et klynk, et vræl eller en real promp. Da iler de til og skal trøste og mate og vaske og bytte bleie og synge. Fantastisk hvilken kraft jeg har! Den skal jeg jommenmeg bruke når jeg blir eldre også!

Ikke størrelsen det kommer an på

Altså, om det er en tilfeldighet eller ikke, aner jeg ikke. Men jeg har blitt kalt Knøttet i lang tid, ja - helt til jeg så dagens lys. Og jeg har ikke før sluppet ut, før jeg hører "næmmen, så bitteliten hun er" og "er de virkelig SÅ små når de blir født...?" Seriøst!?? Er jeg virkelig så liten, da? Jeg mener, da jeg ble født, var jeg jo nesten en halv meter lang. Det er langt, det! Dere skulle ha sett meg for et par måneder siden, dere! Da kan man snakke om bitteliten, da!
Men allright, jeg må jo muligens innrømme at det er en kroppsdel (eller snarere to), som i beste fall kan beskrives som noe annerledes proporsjonert. Føttene mine. For å si det sånn, så har jeg beina godt plantet i bakken. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som kritikk, men til og med de hvitkledde på sykehuset kommenterte føttene mine. "Oj, hun har vel sin pappas føtter. Hehe." Takk for den, lissom! Sist jeg sjekket, så hadde pappa sine egne føtter, tenk! Det er ganske kult at jeg også har lange fingre og tær, for da kan jeg sikkert spille dobbelt så bra på piano. Ha! Smart tenkt.

Gjengen samlet for første gang

I går hadde vi generalforsamling i barselgruppen. Vi møttes på helsestasjonen, og var spente på hvem de andre bandemedlemmene var. Det kan vel ikke beskrives som den mest spennende opplevelsen i livet mitt, men vi fikk nå repetert alt vissvass om kontakt med barnet, gulping og soving. Helt greit, men jeg skjønte på mamma og pappa at det aller mest var møtet med de andre foreldrene som var viktigst. De andre babyene var så digre! Herregud! Mye større enn meg, altså. Ok, alle de andre er ganske mye eldre enn meg, da. Den eldste er 4 uker eldre enn meg! Steingammel. Vi får se om vi blir en gjeng etter hvert. Nå er troppene samlet, i hvert fall.

Familien samlet

Det er ikke hver dag man får sjansen til å se alle søsknene sine, inklusive Beste, som hadde tatt seg turen fra Siljan for å hilse på. Men tenk at selveste Charlotte reiste helt fra Bergen, nesten bare for å hilse på meg! Det er i hvert fall det jeg innbiller meg. Det er ganske kult å tenke på at jeg bare er litt over 1 uke gammel, mens Charlotte er 1.105 uker, hun! Høres jo ut som om hun er født i forrige århundre, lissom...! Vi hadde en sånn minijulaften, med gaver og sånn. Det er jo ikke så enkelt med en sånn moderne familie jeg er født inn i. Skikkelig komplisert med fraskilte og bortreiste og fraflyttede og dine og mine. Hadde vært så mye enklere om alle bare kunne være sammen og like hverandre, synes nå jeg da. Fikk et innmari fint teppe av størstesøstra mi. Det skal jeg bruke masse, for det var så mykt og godt.
I går jukset mamma og pappa skikkelig. De snakker så stort om at de skal lære meg å sove om natten og smile om dagen :) I går kveld sovnet jeg med pappa oppe i stuen, så mamma fikk sove litt. Sikkert innmari lur strategi av dem, for plutselig hadde mamma overskudd til meg om natten, og så sov de på skift. De er jo to mot en, så de fikser det jo bare ved å samarbeide. Jeg får nok finne på noen andre triks for å skape litt bølger i det harmoniske havet...

Sånn går no dagan

Rutiner? Mamma og pappa snakker så ofte om hvordan de skal lage rutiner for meg? Hæ? Hva er det, egentlig? Siden de snakker så mye om det, er det sikkert noe jeg liker. Men det er kanskje noe det tar lang tid å lage, siden det ikke er ferdig ennå. Tenk, så spennende, da! De lager rutiner for bare meg! Hørte forresten onkel Martin si at han laget rutiner for Briana allerede fra tidlig etter fødselen. Hun er skikkelig heldig, asså! Jaja, jeg får smøre meg med tålmodighet.

Har liksom ikke helt funnet "rytmen"i livet ennå, hvis du skjønner hva jeg mener? Dagene er ufattelig lange, og noen ganger temmelig gørrkjedelige. Det er sjelden det går en hel dag uten at jeg sover i mange timer. Ikke for det, det er masse hyggelige lyder rundt meg, og mamma og pappa og søsknene mine passer på at jeg har det bra. Hehe, mamma er som DET meieriet, asså! Det som er så kult, er at jo mer jeg forsyner meg av godsakene, jo mer godsaker kommer det! Juhuu! Håper det blir sånn senere i livet, også! En ustoppelig sjokoladefabrikk, på en måte!

Det er skikkelig hyggelig med alle menneskene som skal holde meg, men noen ganger er det fint om dere tar et hint. Hvis jeg snur meg bort, så er ikke det ensbetydende med at dere skal fortsette å dulle med meg. Det kan jo faktisk bety at noen skulle ha holdt seg unna hvitløken eller julesilden, og ikke vært 3 cm fra nesa mi! Blæhhh! 

Nettene er litt mer actionpreget. Mamma og pappa tror de har vært kjempesmarte, og fordelt vakter til å passe på at jeg har det bra. Hallo! Pappa er da vel ikke sånn fabrikk som mamma! Han er skikkelig hjelpeløs når jeg har bestemt meg for å sette inn vrælestøtet - gjerne bare minutter etter at han har sovnet. Mamma sover aldri, så hun er det liksom ikke så morsomt å terrorisere. Pointet er jo også at det er hun som siter med nøkkelen til livets kildevann, så det gjelder å spille på samme lag som henne. Det er bare noen netter jeg har sørget for å skape litt uklarhet i systemet. De har utstyrt meg med en mage så stor som en middels stor valnøtt, og da er det vel rett og rimelig at den fylles opp rimelig kjapt? What comes in, must come out, if you get my drift? De er forresten litt sære, foreldrene mine. Det er da ingen som diskuterer fargen på andres avføring? Seriøst!! Samma det, vel. Bæsj er bæsj, spør du meg. Ja, sånn går no dagan.

Juleavslutning

Mamma og pappa skulle oppleve storebror Fredriks juleavslutning, og jeg fikk lov til å bli med! Tenk så spennende! Har jo aldri opplevd noe lignende før... Det var mange som var der, og vi hadde ikke før satt beina innenfor, før det var folksomt rundt meg. Så stilig at så mange ville hilse på lille meg, da! Fredrik var kjempeflink som nisse, og han husket alt han skulle si. Skikkelig bra forestilling - ble jeg fortalt. Ærremulig? Jeg SOV gjennom hele greia! Hørte ikkeno, jeg, enda de sang høyt og greier. Sorry, Fredrik! Lover å følge bedre med til neste år... Kult å være yngste tilskuer på Unneberg - ever!

Er e her det er party?

I går hadde storesøster Ida bursdag. Hun er kjempegammel, altså. 16 år! Nå får hun lov til å øve seg på å kjøre bil. Innmari fint når jeg skal kjøres til barnehagen, da! Vi hadde besøk, og det var kjempehyggelig å treffe mimmi og farfar til Ida og Fredrik. Skikkelig greie folk, altså! De spiste og koste seg, og jeg prøvde å være så nøytral som mulig, for det er litt ok å ikke ta all oppmerksomheten på en sånn dag. Ikke så enkelt. Det er stas å være attpåklatt, men jeg tror jeg skjønner at jeg burde la de andre få en del av kaka, også. Fredrik er blitt en racer på å få meg til å rape. Tror han synes det er litt kult, men jeg skjønner ikke hvorfor han ikke synes det er like kult med bæsjebleier...? Det er jo så godt når den er borte. Jaja, han kommer sikkert til å like det snart? Gleder meg forresten innmari til den største storesøsteren min kommer hjem på mandag. Hun bor helt borte i Bergen, og det er langt unna, det.

Er dere helt fjerne?

Nå har jeg blitt 2 dager og 29 minutter gammel, og ble på sykehuset sammen med mamma og pappa helt frem til i dag. Etter den lynraske fødselen som ble unnagjort på 40 minutter, fikk vi et litt korny familierom. Det var et isolat (!), der pappa måtte ligge på feltseng. Han sa han sov godt, altså, så han lider ingen nød, akkurat. Vi var omgitt av hvitekledde damer som gjorde alt for oss. Jeg hadde litt småproblemer med å tilpasse meg, men med god hjelp av de hvitkledde og ikke minst mamma og pappa, så har det gått innmari bra, altså! Men helt ærlig; av og til lurer jeg litt på om dere ikke skjønner bæret. Når jeg gråter en skvett, så betyr ikke det alltid at jeg er sulten. Det kan jo faktisk være at jeg bare trenger litt kos eller har en våt bleie, eller kanskje bare litt ekstra oppmerksomhet? Dere må nok lære dere disse signalene, for jeg gidder ikke å vræle i timesvis uten at dere tar poenget mitt. Jeg hadde en raptus forrige natt, der jeg liksom tenkte at jeg skulle sette et eksempel og holde det gående i flere timer. Puh! Det var slitsomt, men jeg ble i hvert fall belønnet med masse deilig mat og utslitte foreldre. Litt gøy å tøye strikken, hehe!
Da vi skulle hjem fra sykehuset, prøvde jeg å gi beskjed om at jeg ville ha meg frabedt å bli satt ned i et bilsete, og strammet fast. De skjønte ikke hva jeg mente, men da de begynte å gå, og da vi kom ned til det de kaller bil, så var det jo kjempedeilig! Jeg sovnet momentant, og våknet ikke før vi var hjemme. Det var utrolig koselig å komme hjem til Kråkeslottet og få treffe to av de tre søsknene mine. Skikkelig stas å ikke bare være sammen mamma og pappa... Jeg har storkost meg etter at vi kom hjem, og slapper skikkelig godt av i mitt nye hjem. Nå gleder jeg meg til en god natts søvn. I hvert fall for noen... ;)

Endelig ute!

Etter at Briana dro, tenkte jeg mer og mer på at det hadde vært smart å komme ut til den verdenen hvor det faktisk er litt action, så jeg bestemte meg for at dette skulle jeg gjøre ettertrykkelig og effektivt! Altså, egentlig var jeg vel klar litt tidligere, men det er noe med det å sette spor og posisjonere seg, da.
Mamma og pappa hadde laget deilig middag, og klokka var vel rundt 18 når jeg bestemte meg for å sette i gang. Ha! Jeg var nådeløs, og brukte alle mine krefter på å gi klar beskjed om at JEG VIL UT! Litt morsomt, da. De rakk bare å ta to biter middag, før vi måtte pakke sammen i hui og hast, og kaste oss i bilen! Dærsken! Skal love at det er kraft i bilen vår, altså! Før vi visste ordet av det, var vi framme i Tønsberg, og rett inn på akutten. Vi følte vel at de fem minuttene vi måtte vente, var 4 minutter og 59 sekunder for mye, for nå kunne ikke mamma gå, engang! Wow! Vakke meningen å skape så voldsomme reaksjoner, men må du, så må du...
Vi kom til sykehuset kl 20.20, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette fikser vi på under en time. Hehe! We nailed it! Mamma hadde vondt, men med litt sånn gass som gjorde at ting svevde rundt henne, så var jeg ute kl 21.01!
Så lyst, a gitt! Hvordan klarer dere å holde øynene oppe hele tiden? Men makan til oppvartning! Her flyr de rundt og hjelper og steller og gir råd og passer godt på. Har nok kommet til et godt sted, ja!
Shaken, not stirred har jeg nå brukt et knapt døgn på å spise, drite, pludre og sove. Det er så greit, fordi jeg kan bare ule høyt hvis jeg skal ha litt oppmerksomhet, og da kommer de løpende. Praktisk, altså. For et døgn dette har vært! Tror det er starten på et fint liv.

Bare litt misunnelig

I dag fyller jeg 39 uker i mammas mage, og det er så ufattelig deilig å ligge her og skvulpe, drikke, tisse, rape og sove! Ække så sikker på om jeg vil ut nå, jeg. Kanskje vente litt til...? Det er jo litt kult å ha kontrollen, da! Det er lissom jeg som sitter med makten, og de der ute må bare smøre seg med tålmodighet. Hehe 😊 Me like.
Noen ganger skulle jeg uansett ønske at jeg var ute hos dere. Sånn som i dag. Vi fikk besøk av hun kule kusinen min, Briana. Dere skulle ha sett henne! Tenk, hun er ikke 1 år, og likevel klarer hun å gå! Håper jeg er like flink om et års tid... Og så ble jeg litt misunnelig, da. Hun hadde fått sånt fint englehår, og det var nesten så hun kunne ha strikk i håret allerede! Tenk så heldig, a! Jeg har i hvert fall verdens kuleste kusine. Tenk når jeg kan leke med henne! Det blir kjempegøy! Håper hun lærer meg alt det hun kan. Hun kan til og med spise sånn mat som voksne, hun! Skikkelig modent, altså! Ses, kusina mi!

Attention, please!

Nå syntes jeg det hadde gått så lang tid siden dere pratet om meg en masse, så jeg tenkte at det var på tide med en liten wake up-call...  Jeg fant ut av hvordan jeg skulle vri meg, slik at jeg ga mamma skikkelig kink i ryggen. Hun kunne jo knapt røre på seg, og de satte himmel og jord i bevegelse, for de trodde jeg var på vei ut i lyset! Kødda! Vakke meningen å lage så mye styr, altså! Mamma og pappa sendte bud på selveste mormor og greier... sorry, men det er jo litt gøy å erte litt! Jaja, jeg lover å komme ut snart, jeg. Nå har mamma også avtalt med jordmor at vi skal på sykehuset på sjekk uansett, rundt den 16. Gruer meg litt når jeg tenker på hvordan de evt skal få meg ut. Tang? Sugekopp? Huffoghuff. Tror det er lurt vi ses snart.