Jeg har flyttet!

Nja, det er ikke sånn at jeg har flyttet fra det koselige Kråkeslottet jeg bor i, men jeg har flyttet bloggen min til en annen adresse. Altså, mamma synes at det har vært helt fint med denne bloggen, men pappa er visst litt opptatt av at siden skal se litt finere ut og sånn. Så er det jo også sånn at jeg ikke har planer om å være baby resten av livet, heller. Derfor har jeg fått meg et nytt sted som på en måte beskriver meg som person (sier nå mamma og pappa). Det heter www.gojenta.com. Jeg håper masse at du har lyst til å følge meg videre der, altså. Og skulle du få lyst til å legge på en kommentar i ny og ne, så er det veldig ålreit :). Et lite tips kan kanskje være å gi mamma og pappa noen tips om hvordan de håndterer at jeg er så urolig på kveldstid... De har tydeligvis ikke skjønt at de burde være tilfredse, nå som nettene går bra.

Who's the boss?

Det er helt sikkert kanskje noen pappaer der ute (jeg nevner ingen navn), som er temmelig sikre på at de er Sjef i heimen. Jeg har hørt rykter om at det finnes pappaer som skryter på seg internt lederskap, og det er viktig med et godt selvbilde. Det er kanskje noen som ikke alltid er like kjepphøye når de først kommer hjem men det er sikkert bare noe jeg tror. Det kan kanskje komme som et sjokk på noen som er så naive og tro at det da er mammaene (jeg nevner ingen navn), som har overkommandoen. Det er nemlig oss småfolk! Og da snakker jeg ikke om de store 12 pluss-kidsa, nei. Det er snarere 1 minus. Det er jeg som har all makt både hjemme og ute, og det begynner storfolket å skjønne. De snakker stadig vekk om hvordan de skal planlegge dagen, med mating og soving og oppmerksomhet. Det er sykt kult! Jeg tvinner dem helt rundt lillefingern! De har heldigvis ikke skjønt poenget enda, og går fem på hele tiden! Det er spesielt kveldene jeg driver og tøyser med dem. Da gråter jeg mer enn litt ekstra, og får dem til å lure fælt hva som er fatt. Det er ikke noe galt, altså. Som regel er jeg bare stuptrøtt eller grådig sulten. Det er jeg som er Sjefen. Det er helt konge!

En vannrett betraktning

Ja, så ligger jeg her, da. Egentlig er det ikke så kjedelig som mange av dere voksne kanskje tror. Nei, snarere tvert imot. Det er gjerne magen min som bestemmer at jeg skal slå opp øynene midt på natten. Da er jeg i lett sjokktilstand over at jeg plutselig ikke er i drømmeland lenger, og da må jeg gi mamma eller pappa beskjed om at det er tid for mat. Det er ofte veldig trøtte tryner som lener seg over meg, og nærmest på refleks tar tak bak i nakken og i baken min og løfter meg opp. Det beste er når det er mamma, for da kjenner jeg først lukten av melk, og etterhvert dukker det opp en fristende pupp. Det er vidunderlig deilig å få i pose og sekk og bag. Både kos og mat og drikke på en gang. Så kommer det gjerne til et punkt hvor jeg er stappmett eller dødstrøtt, og da er det eneste som nytter å bare spytte ut. Jeg bare lukker øynene og går inn i en deilig søvn. Så, helt uventet glir øyelokkene opp, og så kjenner jeg at jeg er klissvåt fra navlen og det som føles som helt ned til tærne. Da er det godt å ha noen som tar meg opp og legger meg på et av verdens beste steder, nemlig stellebordet mitt. Der har jeg det alltid fint, for der vet jeg at jeg får tørr bleie og ofte en fin prat med den som steller meg. Så kan det være tid for mat igjen, før jeg blir trøtt. Jeg blir jo nesten svimmel når jeg tenker på at det går i sirkler med mat og søvn og bleieskift. Så er det gjerne på med ullklærne mine, og da vet jeg at vi skal ut. Vet ikke om jeg alltid synes det er stas, men det kommer litt an på hva vi skal, da. Det som ikke er gøy, er når de skal tvinge på meg ikke bare en, men to (!) luer! Fytterakkern, så ubehagelig! Hvis vi skal ut og kjøre, setter de meg i et trangt sete og tar på meg sånne bukseseler som sitter fast i setet, og strammer til noe innmari. Så bærer det ut da, og med et klikk sitter jeg der og titter ut av vinduet. Hvor er alle de andre, lurer jeg på? I hvert fall inntil i går, for da fikk jeg speil! Jippii! Nå kan jeg både ha kontroll på de i forsetet, og samtidig rette et forsiktig blikk på den skapningen som ligner sånn på meg. Hm. Har de fått tvillinger, eller? Vi er jo prikk like, og gjør de samme tingene. Pussig. Skal vi til byen, så er jeg ikke alltid like velvillig innstilt på å sitte i fremmede seter i handlevogner, men greit noen ganger. Det beste er når jeg kan ligge i vognen min. Der er det trygt og godt, og jeg ser akkurat det jeg vanligvis ser når jeg ligger i vognen inne. Det er også sykt godt å bli liggende ute. Massevis av frisk luft og vognen godt utstyrt med sånn beibikål eller hva de kaller det. Jeg ligger jo mye, men etter hvert skal jeg nok komme meg opp, jeg også. Har fått en slags favorittplass, og det er på teppet på gulvet. Der har jeg fin utsikt til alle som går forbi, og så har jeg en sånn artig dings som står over meg, med masse fargerike ting som dingler over meg. Spennende, altså. Kveldene er litt uforutsigbare. Noen ganger kjeder jeg meg litt, og da skjønner de ikke at jeg helst vil ha litt oppmerksomhet. Andre ganger tillater de seg å sitte og spise med meg i vippestolen. Jaja, de må vel ha litt mat, de også. Jeg får gjerne litt raptus på kvelden, for da gruer jeg meg veldig til å sove. Jeg glemmer liksom hvor godt det er, og da sliter jeg vettet av meg med å holde meg våken. Det er slitsomt. Jeg ser opp på de voksne og tenker at det er skikkelig dårlig gjort at dere prøver å hypnotisere meg til å gi opp kampen, og før jeg vet ordet av det, slukker lyset. Da puster jeg så mye roligere og får det så godt. Det er natta for meg, og jeg sover så godt.

Hurra for mamman min!

Verdens beste mamma har bursdag i dag. I løpet av de 60 dagene jeg har kunnet se deg og de månedene jeg bodde inni deg, så har jeg blitt fantastisk glad i deg, mamma! Du er tryggheten selv, og den jeg alltid vet at jeg får trøst hos. Du har en utømmelig kilde av tålmodighet (virker det som...!), og du gir meg det livsgrunnlaget jeg trenger for å klare meg i en utfordrende verden. Du føler det på deg når jeg har det leit med magen min, og du vet veldig godt når jeg bare trenger en liten dæsj kos og kjærlighet. I dag er det din dag, mamma - og jeg skal prøve å gjøre den så minnerik som mulig. Jeg er ekstremt glad i deg, mamma!

Kortet er forresten laget av min kjære storesøster Ida.

En aktiv dag

I dag har jeg vært på farten en god del. Jeg har hatt besøk fra "tante" Caroline. Hun er kjempegrei, og skikkelig flink med barn. Hun og mamma tok barnevognen fatt, og gikk en fin og lang tur med meg. Det var deilig, bortsett fra at mamma bommet litt på tiden, så jeg var egentlig klar for mat lenge før vi kom hjem. Jaja, det var det med klokka og sånt, da. Skal bli praktisk når jeg lærer meg tiden selv, tenker jeg. Litt senere på dagen var det på'n igjen. På med yttertøy, og denne gangen til det som må være Verdens Kuleste Oldemor! Jeg vil gjerne bli som henne når jeg blir like gammel. Egentlig er det liksom ikke riktig å snakke om henne som gammel, for det er egentlig bare et tall når det gjelder henne. Hun er så snill og grei, og så er hun så flink til å være sammen med familien. Hun er ordentlig tøff som er på Facebook, og greier. Det er innmari hyggelig, for da blir man liksom litt tettere på, på en måte. Jeg syntes det var så koselig der, at jeg måtte smile nesten hele tiden. Tror oldemor likte det, altså, for hun sa litt spøkefullt at jeg kunne få sjokoladepudding sammen med henne og mamma. Hadde det ikke vært for at mamma satte ned foten, tror jeg jommenmeg jeg hadde takket ja. Takk for et fint besøk, oldemor!

Med militær presisjon

Det er utrolig viktig at man lærer seg evnen av å gi og ta. Dette burde egentlig alle kunne, for da er mulighetene til forhandling litt større enn hvis man bare står på egne krav hele tiden (vær så god for tipset!) Det er vel enkelte som hevder at jeg har tatt en del i det siste, og greit nok, det kan jeg vel i og for seg være litt enig i. Så når mamma så meg dypt inn i øynene i går kveld og sa at vi skulle gjøre en avtale om nattens sove/spiseprogram, da følte jeg vel at presset var så stort at jeg bare måtte gi etter for kravet (eller ønsket, da!). Mamma foreslo følgende handlingsplan: innsovning før midnatt. Check. Sove til 4-5. Check. Våkne 7-8. Check. For en som ikke er særlig dreven i bruk av klokke, var jeg visst imponerende treffsikker, og både mamma og jeg var svært stolte. Dette går sikkert på kontoen for tommel opp, tenker jeg.

Gøy på landet

Jeg har nettopp kommet hjem til hjemlige trakter, etter å ha vært på overnatting hos mormor og Hans et lite stykke utenfor allfarvei. La meg gjøre en ting klinkende klart; det ER gøy på landet! Jeg har hatt det superfint i et helt døgn hos mormor og Hans. Tenk, første gang uten mamma og pappa, og jeg savnet dem ikke et øyeblikk! Uansett, de var jo på restaurant og koste seg, de. Jeg hadde bestemt meg for å oppføre meg til høyeste terningkast, og når jeg glemte meg litt, så hadde Hans noen spesielle danske gloser som hjelper veldig for å roe både store og små. Kjekt, det :) Hjemme hadde jeg liksom ikke helt funnet meg til rette med flaskene, vet dere, men etter et par flasker hos mormor så skjønte jeg at meieriet var mobilt og langt vekk. Ikke noe å gjøre med, best å bare gi seg hen og akseptere den derre gummidingsen istedet. Fordelen er jo at jeg får innmari hyggelig kontakt med andre familiemedlemmer også. Det er skikkelig koselig å ligge i armene på noen andre og samtidig få gode ord og melk samtidig! Jeg tror jeg viste meg fra min beste side, og den eneste kommentaren jeg fikk, var at jeg hadde så mye gass i magen at jeg egentlig burde sveve. Skjønte ikke det, men vet bare at når jeg ikke gidder å ha den luften der mer, så braker det noe voldsomt i nedre regioner, og så føles det nesten som jeg svever etterpå. Sikkert det de mente.

Når man er sånn på overnatting hos besteforeldre, så har jeg skjønt på Ida at man gjerne får lov til litt ekstra. Det var skikkelig spennende å sitte oppe sammen med Hans og se på tv! Vi hadde en sånn god bonding, han og jeg. Vi fikk med oss hele Undercover Cop 2. Kjempebra, men litt skuffende at jeg ikke har fått lov til å se på ener'n først, da... Mamma og pappa kom og hentet meg, og da hadde barnevaktene bare hyggelige ting å si om meg. Nice! Kanskje jeg får lov til å komme tilbake igjen. Håper det. Det er gøy på landet.